Klematis som råtner ved basis etter vinteren har hatt fukt stående inntil krona gjennom vinteren – våt mulch, jord eller tung leire som holder på snøsmeltevatnet helt til langt ut i mai. Men det viktigste du gjør før du i det hele tatt løfter spaden, er å kjenne på krona: er den fast og grønn under det svarte, lever planten, og det som ser ut som råte er ofte en visnesopp som bare har tatt toppen. Er krona myk, mørk og lukter surt, er det ekte råte, og da er det ikke mye å redde.
Jeg står på kne i bedet i midten av april, på nordsiden av huset der snøen ligger lengst. Mulchen jeg la på i oktober er blitt en sammenhengende svart kake, og da jeg dytter hånda ned i den, er den kald og våt som en oppvridd klut. Over bakken er det bare en vase av svarte, tynne stengler som knuser mellom fingrene. Det er dette synet folk flest reagerer på, og det er nettopp derfor så mange klematiser blir gravd opp i utide.
Jeg gjorde det selv de første årene. Så begynte jeg å grave ned til krona i stedet for å se på toppen, og det endret alt.
To ting som ser like ut i april
Det finnes to helt forskjellige problemer som begge etterlater seg en svart, død klematis over bakken, og de har nesten ingenting med hverandre å gjøre.
Det ene er visnesopp, klematisvisne, forårsaket av soppen Calophoma clematidina. Den kommer inn i ungt, mykt vev eller gjennom et sår – et brekt skudd, en stengel som har gnisset mot en vegg, et kutt fra hagesaksa som ikke ble tørket av. Så kollapser hele skuddet i løpet av et par uker, ofte midt i veksten i juni, men den kan også slå til tidlig på sesongen. Bladene blir brune og henger, stengelen blir svart helt ned til der den møter jorda. Det ser dramatisk ut, og det ser ut som om hele planten er død.
Det andre er råte i krona, og det er en helt annen historie. Der er det ikke toppen som er problemet, men det som ligger under jordoverflaten og har ligget vått siden november.
Forskjellen er at visnesoppen nesten alltid rammer storblomstrede hybrider. Jeg har aldri sett den i alpina, og jeg har aldri sett den i en Viticella-planting. De står på samme sted, i samme jord, gjennom de samme vintrene, og de er nesten aldri borti den. Det er en av grunnene til at jeg har begynt å anbefale folk å starte med nettopp de typene hvis de har en vegg som er fuktig og skyggetung.
Krona avgjør, ikke toppen
Her er det jeg faktisk gjør, og som jeg skulle ønske noen hadde vist meg før jeg mistet tre planter på tre år.
Jeg legger hånda flatt på jorda ved basis og kjenner etter hvor krona sitter. Som regel ligger den et par centimeter under overflaten, noen ganger dypere hvis planten er plantet for lavt, og det er en egen sak. Så skyver jeg mulch og jord til side med fingrene til jeg ser stenglenes nederste del og den lille klumpen de vokser ut av.
Der kjenner jeg etter to ting: temperatur og fasthet. En frisk krone er fast, litt kjølig, og det går ikke an å trykke fingeren inn i den. En råtten krone gir etter. Ikke litt – den gir etter som en overmoden avokado, og når jeg drar fingeren tilbake, sitter det mørkt, sleipt materiale igjen. Det er da jeg også kjenner lukta. Råte lukter surt og kjelleraktig, ikke som jord. Jord lukter jord. Dette lukter noe annet.
Er krona fast, tar jeg fram kniven og skjærer stenglene nedover, centimeter for centimeter, til jeg finner hvitt eller grønt under barken. Så lenge det er friskt vev lenger ned, fortsetter jeg bare å skjære. Det er ingen grunn til å være forsiktig – alt over det første friske kuttet er likevel dødt. Og mellom hvert kutt tørker jeg bladet av med sprit eller bare et rent, nytt tørkepapir. Det høres pedantisk ut, men det er den enkleste måten å ikke dra smitten med seg ned i det friske vevet.
Står jeg igjen med et fast, grønt punkt nede ved jorda, er planten ikke død. Da går jeg inn, lager kaffe, og lar den være i fred.
Det som gjør vondt
Det er fristende å fylle på med ny jord og gjødsle når man har klippet ned til nesten ingenting. Ikke gjør det. En klematis som er klippet helt ned har ingen blader å bruke næringen til, og gjødsel rundt en åpen sårete basis er som å invitere problemer inn. Jeg gir den bare vann og luft, og lar den komme når den kommer. Noen år kommer det først i juli. En gang ventet jeg til midten av juni før det kom et eneste grønt punkt, og den planten blomstret i september.
Mai er den farligste måneden
Det er i mai folk mister klematisen. Ikke fordi planten dør av seg selv, men fordi den blir gravd opp. Du står der med en svart kvast, du har sett på den i tre uker, og du vil ha den bort for å sette noe annet der. Det føles som å rydde.
En klematis med fast, grønn krone og null vekst over bakken er ikke død i mai. Den er sen. Storblomstrede hybrider som er klippet hardt ned bruker lett seks til åtte uker lenger enn du tror, særlig i et år med kald vår, og særlig på en skyggeside der jorda holder seg kald. Jeg har hatt planter som ikke viste et grønt blad før St. Hans, og som ble fine i august.
Det er også derfor jeg slutter å gjøre én ting: jeg planter ikke noe nytt over en klematis før jeg har kjent på krona. Vil jeg fylle plassen, setter jeg en sommerblomst i en potte ved siden av, som kan flyttes når klematisen våkner.
Fukten som blir liggende
Når råten først har skjedd, er årsaken nesten alltid den samme: noe vått har ligget inntil stenglene gjennom vinteren.
Mulch er den vanligste synderen. Alle har fått høre at klematis vil ha kjølig rot og skal mulches, og det er riktig – men mulchen skal ligge rundt, ikke oppå. Jeg legger den i en ring med fem–seks centimeter åpent, bart felt rundt hver stengel, og jeg gjør det om høsten når jorda er kald, ikke i oktober mens det ennå er varmt og fuktig. En mulchkake som ligger og holder på snøsmeltevatnet mot en stengel gjennom mars og april er den mest effektive måten å drepe en klematis på som finnes.
Det samme gjelder jord. Klematis som er plantet for dypt, med jord oppover stengelen, har et fuktig kammer rundt krona hele vinteren. Jeg planter heller litt for høyt enn litt for lavt, og jeg legger et lag småstein eller grov grus nederst i plantaiehullet og rundt basis etterpå. Ikke fordi grus har noen magisk effekt, men fordi luft kommer til, og vann renner bort i stedet for å bli stående.
Og så er det jorda under. Har du tung leire, slik jeg har på nordsiden, holder den på vannet til langt ut i mai. Der har jeg løftet plantene opp i en liten haug, tjue centimeter høyere enn resten av bedet, og latt det skråne utover. Det ser litt kunstig ut det første året. Det er også det eneste som har hatt noen reell virkning på råte hos meg.
Når det faktisk er over
Jeg skal være ærlig om at dette ikke alltid lar seg redde. Er krona myk helt gjennom, uten et eneste fast punkt, og lukter den sure lukta, er planten ferdig. Da graver jeg den opp, kaster jorda rundt rota – ikke i bedet – og setter noe annet der. Det er ikke noe nederlag, det er bare et fuktproblem som har vunnet én gang.
Det finnes også en tredje forklaring jeg har blitt lurt av mer enn én gang: gnag. Vånd og mus går under mulchen om vinteren og spiser barken rundt stengelen like over jorda. Da ser det også svart og dødt ut, men krona er fast, og stengelen er ikke råtten – den er avspist. Drar du forsiktig i den, følger den med opp uten motstand, og du ser et skarpt, gnagd bånd. Der hjelper ingen klipping; der må du beskytte med finmasket netting rundt basis før snøen kommer.
Så: før du bestemmer deg for at klematisen din råtnet i vinter, kjenn på krona. Det tar to minutter, og det er forskjellen på å miste en plante og å beholde den.
