Klematis har ikke én herdighet, men to. Krona med røttene under jordoverflaten kommer gjennom de fleste norske vintre, mens skuddene og knoppene over jorda er den delen som faktisk blir drept. Herdighetstallet på lappen beskriver derfor bare halve planten, og det avgjør ikke om du har en levende klematis i mai. Det som avgjør det, er om krona kom helskinnet gjennom vinteren, og det styres av jord, drenering, snø og plassering — ikke av hvor mange minusgrader det ble.
Jeg har sluttet å begynne med toppen. Bøy deg ned ved foten av planten i stedet, for det er der svaret ligger.
Det er april, og jeg står bøyd over bedet langs sørveggen med saksa i den ene hånda og en håndfull avklipte stengler i den andre. Stenglene fra i fjor er hule og gråbrune, og de knekker med et lite tørt smell når jeg bøyer dem. Jeg klipper nedover, noen centimeter om gangen, og leter etter det ene tegnet som betyr noe: en grønn ring i snittflaten. Der. To knopper, en håndsbredd over bakken. Frisk grønn under det døde laget, hvit kjerne i midten. Planten lever, og alt som skjer videre i år er bare vekst.
Tjue meter unna, i åpent bed uten vegg bak, står en til av samme sort. Der klipper jeg helt ned til bakken uten å finne noe grønt. Jeg legger saksa fra meg og graver med fingrene ned til krona der den sitter, kanskje sju–åtte centimeter under overflaten. Fast, hvit i bruddet, ingen lukt. Også denne lever. Den skal bare bygge hele den overjordiske delen på nytt, og det rekker den.
Den tredje står i krukke på terrassen. Der sitter krona ikke lenger under bakken. Den er en klump jord som står i lufta, og den har frosset fra alle kanter, tint i sola, frosset igjen. Jeg vipper den ut av krukka. Krona er brun og myk, og det renner sur, kaldt vann ut av den. Her finnes ingen grønn ring å finne, uansett hvor langt ned jeg skraper.
To planter i én
Det er den erfaringen som har endret hvordan jeg leser klematis. Det jeg egentlig har å gjøre med, er to planter som stiller helt ulike krav. Under jorda: en krone med røtter som tåler å ligge kaldt, så lenge den ligger i jord som drenerer og ikke står i vann. Over jorda: et sett skudd som er artenes svake punkt, og som hos de store, fargerike sortene er direkte tynne på vinteren.
I et vanlig bed med grei drenering synker temperaturen i jorda bare noen få grader under null, uansett hvor kaldt det er i lufta. Kommer det snø, blir bakken liggende som et ullteppe og holder seg nær null hele vinteren. Det er derfor bunnfrysing i et bed er sjeldnere enn folk tror. Barfrost er verre — ikke fordi det er kaldere, men fordi isolasjonen mangler, og fordi tørken følger med. Vind som blåser gjennom dødt løv tørker ut røtter like effektivt som frost skader dem.
Det er også grunnen til at jeg planter klematis dypere enn den sto i potta. Noen centimeter ekstra ned, og krona får flere knopper under den sonen som beveger seg mest. Blir den øverste delen av krona skadd, er det fortsatt liv lenger ned. Unntaket er tung, kompakt leire som holder på vann hele vinteren. Der gjør den ekstra dybden mer skade enn nytte, og dreneringen må ordnes først.
Tallet på lappen
Herdighetsklassene H1 til H8 er en skala for klima, ikke for planter. H1 er det mildeste vinterklimaet langs kysten, H8 det hardeste i innland og fjell. En plante merket med en klasse kan forventes å overleve vinteren i den sonen og mildere, og det er alt tallet sier. Det står ingenting om blomstring, ingenting om hvor godt planten trives, og ingenting om hvordan den oppfører seg i den første vinteren etter planting.
Forutsetningen bak merkingen er en etablert plante i veldrenert jord. En nyplantet klematis har ikke rukket å bygge det rotsystemet, og oppfører seg derfor omtrent som om den var en eller to klasser mindre hardfør enn lappen sier. Jeg har sluttet å lese tallet som en egenskap ved planten. Jeg leser det som en betinget påstand: gitt at den har stått der noen år, gitt at jorda drenerer, gitt at den ikke står i vind. Faller én av forutsetningene bort, faller tallet med.
Veggen, krukka og bakken
Forskjellen mellom åpent bed og en sør- eller vestvegg er ikke detaljer. Veggen lagrer varme fra sola utover dagen og avgir den om natta, den tar av for nedbør, og den kutter vinden. Lokalt kan det løfte forholdene flere klasser, altså tåler planten ved veggen noe som tilsvarer en kaldere sone enn den er oppgitt for. Samme sort, samme jord, samme vinter: ved veggen overlever nok gammel ved til at den blomstrer, i åpent bed fryser alt over bakken bort og du mister blomstringen for det året, og i krukka dør krona og du har ingenting igjen.
Veggen har en bakside. Sørveggen vekker planten tidlig, og den nye, myke veksten i mars og april er den mest frostømfintlige delen av hele året. Vestveggen er lun og varm, men får det meste av regnet inn fra havet. Står planten klint inntil en vegg som renner, er dreneringen ditt problem, ikke veggens.
Krukka er den tredje verdenen, og den er den mest nådeløse. Ei potte er en jordklump som stikker opp i lufta og kan fryse fra seks kanter samtidig. Det finnes ingen jord rundt som holder temperaturen oppe, ingen snø som legger seg jevnt over, og ingen dyp grunn å trekke seg ned i. Det som tar livet av klematis i potte er sjelden selve kulda. Det er vekslingen mellom frost og tining, og vannet som blir stående: dreneringshullet fryser, tinevann samler seg i bunnen, og krona står i iskaldt vann i ukevis. Da råtner den. Det er derfor jeg har sett en frossen, knusktørr potteklump klare seg, og en som så helt fin ut utenfra være død inni.
Er planten i potte, graver jeg potta ned i et bed, eller setter den i en kald, frostfri kjeller eller garasje. Den trenger ikke lys om vinteren, den trenger jevn temperatur. Står den lunt innendørs i varmen, våkner den i januar og dør i februar av mangel på lys.
Beskjæringsgruppa bestemmer hva tapet koster
Her blir den delte herdigheten virkelig tydelig, for det er ikke bare om planten overlever som varierer, men hva den tåler å miste.
Alpine og Atragene-typer som C. alpina og C. macropetala blomstrer på gammel ved. De er likevel de mest pålitelige i kalde innlands- og nordnorske hager, fordi veden deres selv tåler vinteren. Det er kombinasjonen som teller: blomstring på gammel ved er bare et problem hvis den gamle veden dør.
Store, fargerike hybrider med opphav i C. lanuginosa og C. florida er det motsatte. De blomstrer også på gammel ved, men skuddene deres er den svakeste delen av planten. Resultatet er den frustrasjonen mange kjenner: planten overlever, kommer med friske skudd fra bakken, vokser fint — og blomstrer nesten ikke, fordi alle knoppene satt på det som frøs bort. Den er ikke død. Den er bare blitt en plante som ikke gjør det du plantet den for, og den trenger vinterdekk og en vegg for å bli noe annet.
Gruppe 3, altså Viticella-typene og de urteaktige, er i en helt annen situasjon. De dør naturlig ned hver vinter og blomstrer på nye skudd samme sesong. Å miste alt over bakken koster dem ingenting. Det er derfor den samme frosten kan være en katastrofe for den ene og en ikke-hendelse for den andre, uten at noen av dem er mer eller mindre hardføre i utgangspunktet. Det er ikke plantens styrke som er forskjellig. Det er regnestykket.
Eviggrønne arter som C. armandii og C. cirrhosa hører ikke med i dette regnestykket i det hele tatt. De er ikke planter som dør ned og kommer igjen. De er planter som blir drept. Utenfor de aller mildeste kyststrøkene hører de hjemme frostfritt eller i et kjølig, lyst rom, og de bør behandles som det de er.
Det jeg gjør om høsten
Jeg klipper ikke klematis om høsten, uansett gruppe. De gamle stenglene fanger snø, holder på løv og gir krona noe å ligge under. Beskjæringen tar jeg i februar eller mars, når jeg kan se hva som faktisk er dødt, og da klipper jeg ned til jeg finner grønt. Finner jeg ingenting over bakken, kutter jeg krona ned i bakkenivå og venter. Klematis har en irriterende evne til å komme fra noe du var sikker på var borte.
Jeg legger et lag bark eller løvkompost rundt planten, men ikke oppå stengelen hvis jorda er tung. Og jeg slutter med nitrogen fra tidlig høst. Sen, myk vekst er den mest frostømfintlige delen planten kan produsere, og det er dårlig bruk av energien å lage den rett før vinteren.
Det viktigste jeg gjør, er likevel å se på bakken og ikke på planten. Jeg kjenner med hånda om det står vann, jeg sjekker at dreneringen faktisk fungerer der krona sitter, og jeg tenker over hvor den kommer til å stå om tre år, når den har vokst seg ut av støtten. Det er ikke toppen du dyrker. Du dyrker en krone som sender opp en klatrer hver vår, og all makt over resultatet ligger der nede, i noen centimeter jord du aldri ser.
