På en vindutsatt vegg i et kyststrøk med lite snø er det ikke kulda som tar klematisen — det er vind, salt og gnissing. Derfor hjelper det ikke å legge et ekstra lag dekkmateriale over krona og tro at jobben er gjort. Vernet må bygges rundt veggen og rundt stenglene selv: alt bindes opp før noe legges på, jorda vannes gjennomgående før den fryser, krona får det snøen ellers ville gitt, og dekket som settes på til slutt må slippe luft gjennom og være festet i bunnen — og det skal på først når veksten har stoppet.
Jeg står ved den samme veggen hver februar, og det er alltid den samme lyden. Tørre stengler som skraper mot ståltråden når vinden tar tak. Ikke et knekk, ikke noe som brekker. Bare den løse, gnissende lyden av noe som beveger seg der det ikke skal bevege seg. Har du hatt én sånn vinter, kjenner du den igjen med en gang.
Kom hit og ta på stengelen nederst, der den kommer opp av jorda. Sitter den fast i spalieret, eller svikter hele planten som en slakk line når du tar i den? Svikter den, har den stått løs hele vinteren, og da er det ikke kulda vi skal snakke om.
Før du ser på planta, se på veggen. Gå langs den og kjenn hvor det blåser mest. Som regel er det kanten, hjørnet, stedet der vinden kommer rundt og får fart igjen. Kjenn under taket om det er tørt der selv når det regner sidelengs — det er der jorda aldri blir ordentlig våt. Og se etter stripen langs bakken, der snøen ikke legger seg fordi vinden feier den bort. Det er den stripen klematisen står i.
Vinden tørker ut — det er ikke frosten som tar dem
En klematis som beholder bladene, eller halvparten av dem, driver med fordamping hele vinteren. Bladene puster selv når det er kaldt. Problemet er at bakken rundt den er frossen, og røttene kan ikke erstatte vannet som forsvinner. Vind øker tapet kraftig, og resultatet er uttørking, ikke frostskade. Det ser nesten likt ut fra avstand — brunfiolett bark, knopper som aldri svulmer — men årsaken er en helt annen, og det er derfor et tjukt lag med løv eller flis rundt krona ikke redder den. Krona står fint. Det er stenglene over bakken som tørker ut.
Derfor er en vindgrønne klematis som Clematis armandii og de halvt vintergrønne sortene de mest utsatte her. De som visner helt ned og skyter fra jorda hvert år, har en helt annen sak: de har ingen stengler over bakken å miste. Legg merke til det når du velger. Det er ikke bare herdighet som avgjør om en klematis klarer seg på en vindutsatt vegg hos deg.
Skaden ligger på den ene sida
Når jeg åpner om våren, ser jeg etter noe helt bestemt: om skaden er jevn over hele planta, eller om den ligger på én side. Er den jevn, har det vært frost eller noe annet galt. Ligger den på den side som vender mot sjøen, er det salt.
Pålandsvind fører salt med seg, og saltet brenner knopper og unge skudd på den sida vinden treffer. Det er ikke snakk om store mengder. Det er nok med den fine filmen som legger seg på alt som vender ut mot vannet, og som du selv kjenner på rutene etter noen dager med opprørsk vær. Sida mot veggen kan se helt fin ut mens sida mot sjøen er svart og innskrumpet. Den asymmetrien er diagnosesvarret ditt, og den forteller deg at det du trenger ikke er mer isolasjon, men mindre vind mot den sida av planta.
Bind opp før du legger på noe som helst
Her gjør folk feilen i feil rekkefølge. De dekker først og binder opp siden, eller de binder ikke opp i det hele tatt fordi stenglene «sitter der de sitter».
Kjenn etter. En stengel som er løs i spalieret beveger seg noen millimeter hver gang det blåser, og den gnisser mot ståltråden. Det blir et sår. Ikke et stort sår, men et lite, hvitt, oppfliset sted som ikke gror igjen før vinteren, og som blir inngangsport for råte når våren kommer med fuktighet og plussgrader. Stengler som ligger inntil hverandre gnisser mot hverandre på samme måte. Det er sjelden du ser det mens det skjer. Du ser det i mai, som en brun flekk midt på en stengel som ellers er grønn.
Så: bind opp alt løst først. Før du vanner, før du legger noe rundt krona, før noe dekke kommer på. Bruk mykt materiale, ikke ståltråd rett mot barken, og bind med nok slakk til at stengelen ikke klemmer, men stramt nok til at den ikke kan vandre. Gå over en gang til etter at du har festet det siste, for det er alltid én stengel du har oversett.
Vann gjennom jorda før den stivner
En klematis mot en vegg tørker fortere enn du tror. Veggen tar imot varme og gir den fra seg, og står planta under et takutspring, kommer det meste av nedbøren aldri ned i jorda. Legg til at du kanskje har plantet den i en smal stripe med jord mellom veggen og hellene, så har du en plante som går inn i vinteren med tørr jord rundt røttene.
Vann grundig en gang før bakken fryser, og vann sakte nok til at det synker ned i stedet for å renne av. Kjenn etter med fingeren et stykke ned — ikke bare på overflaten, som tørker først og lurte deg i september også. Dette er det enkleste tiltaket i hele artikkelen, og det er det folk hopper over fordi det ikke ser ut som vinterbeskyttelse.
Krona der snøen aldri kommer
Innlandet løser dette selv. Der ligger det snø over krona hele vinteren, og snøen isolerer. Hos oss gjør den ikke det, fordi vinden feier den bort fra akkurat den flekken planta står på. Krona står bar, og det er den som skal skyte neste år.
Derfor må du gjøre snøens jobb. Noen centimeter med noe som holder jevn temperatur og fuktighet rundt krona, og som ikke pakker seg til is. Legg det rundt, men hold det et stykke unna der stenglene kommer opp — dekke som ligger tett inntil stengelbasis holder på fuktigheten der, og det er nettopp den fuktigheten som gir råte i et miljø som vårt, med mange dager rundt null og regn i januar.
Et dekke som puster — og som sitter fast
Nå til selve dekket, og her er det to ting som avgjør om det hjelper eller skader.
Det første er at det må slippe luft gjennom. Et dekke som stenger lufta helt inne, holder på den fuktige lufta som stiger opp fra bakken og fra planta selv, og da får du mugg og råte i stedet for vinterskade. Et dekke som slipper vind gjennom, bremser farten uten å stenge inne. Du vil at vinden skal miste kraft, ikke at planta skal stå i en tett pose hele vinteren.
Det andre er at det må være festet helt nede ved bakken. Dette er den feilen jeg ser oftest etter dager med kraftig vind: dekket har løsnet i underkanten og står og slår. Da har du ikke lenger et vern, du har noe som pisker mot stenglene hele vinteren, og det gjør mer skade enn om du hadde latt det være. Forankre i bunnen, og sjekk etter de første ordentlige kulingene at det fortsatt sitter der du satte det.
Vent til veksten har stoppet
Et dekke satt på i september eller tidlig oktober er ikke bare unødvendig, det er skadelig. Planten står lunt og varmt og fortsetter å vokse inn i mørket, med spinkle skudd som ikke er avmodnet når kulda kommer. Da har du laget den skaden du prøvde å hindre.
Vent til veksten faktisk har stoppet. Du ser det på at skuddene har mistet den lyse grønnfargen, at bladene på de halvt vintergrønne sortene har begynt å skifte, og at det ikke kommer ny tilvekst lenger. Er du i tvil, vent en uke til. Det er ingen premie for å være tidlig ute.
Det jeg ser etter når jeg åpner om våren
Jeg tar av dekket på en dag med overskyet vær, ikke på den første solrike dagen i mars, for da kan det bli svært varmt under et dekke som fortsatt ligger på, og planta våkner for tidlig. Så kjenner jeg langs stenglene fra toppen og ned. Fast, grønn under barken nederst: den klarer seg. Svart og innskrumpet bare på sjøsida: salt, og da vet jeg hva jeg skal gjøre annerledes neste år. Løs og brun helt fra toppen: uttørking, og da har dekket ikke gjort jobben sin.
Og så det som gjør dette vanskelig å gi et fasitsvar på. Står klematisen din i et hjørne som er godt skjermet, trenger den sannsynligvis ingenting av dette utover oppbinding og en god vatning. Er det en sort som visner helt ned hvert år, kan du kutte den ned om høsten og nøye deg med dekke rundt krona. Har du hatt mugg under dekket tidligere, er svaret ditt kanskje ikke et tettere dekke, men et åpnere et — eller ingen ting, og heller mer oppmerksomhet på vindkanten og jorda. Det er veggen som bestemmer, ikke plantskiltet.
