Lysstellet av stueplantene bør ikke vente til februar. Vinteren er ikke én mørk periode, men fire som krever hver sin handling: november, da lyset faller; desember og januar, da det er på sitt laveste; og februar, da det kommer tilbake. Den største jobben gjøres i november, mens planten fortsatt har overskudd til å tilpasse seg. Venter du til februar med å flytte, vaske glass og trappe ned, har planten stått i flere måneder med for lite lys, og da er det ikke lenger stell — det er reparasjon.
Jeg begynner alltid med vinduet, ikke med plantene. En fettfilm, støv og rester etter sommerens regn tar en god del av det lille lyset som faktisk kommer inn i november, og det er den billigste timen med plantestell du gjør hele året. Jeg tar en bøtte lunkent vann og en klut og vasker begge sider av glasset — det er innsiden som er stygg, det er der støvet legger seg og fester seg i fett. Karmen også. Så tørker jeg over med et rent, tørt stykke, for skjolder gjør nesten samme nytten som støv.
November: flytt plantene mens de ennå kan venne seg til det
Så flytter jeg. Ikke alt på en gang, men de som står lengst unna lyset, inn mot vinduet. En plante som står tre meter inn i et norsk stuelys i november, får nesten ingenting — den lever på overskuddet sitt, og overskuddet tar slutt. Jeg setter dem i en slags halvsirkel rundt vinduet, og jeg later som om jeg skal se dem fra den andre siden av stua. Klarer jeg ikke å se forskjell på bladene på avstand, står de for langt unna.
Samtidig begynner jeg å vanne mindre. Ikke fordi planten «hviler» i noen romantisk forstand, men fordi den bruker mindre vann når den vokser mindre. Jeg løfter potten. Er den tung, venter jeg. Er den lett, vanner jeg — og lite. Gjødselflasken setter jeg bort nå, i november, ikke i desember. Etter at lyset har begynt å falle, er det ingenting å gjødsle for.
Desember og januar er egentlig én måned i to utgaver
Det er her folk gjør feilen å tro at ingenting skjer. Det stemmer at lite skjer utendørs, men det er ikke det samme som at planten ikke reagerer.
Midt i desember er dagen i Oslo-området nede i rundt seks timer, og sola står så lavt at lyset så vidt når inn gjennom et vindu. I nord er det en annen sak. I Tromsø ligger sola under horisonten fra slutten av november til midten av januar, og da handler det ikke om antall timer, men om det i det hele tatt finnes en grålysning å hente.
Så i disse to månedene slutter jeg å stelle og begynner å observere. Jeg legger håndbaken mot glasset. Er det kaldt, er det kaldt for bladene også. Trekker planten litt inn, kanskje ti–tjue centimeter, særlig hvis den står inntil et gammelt vindu. Det er den avstanden som gjør at bladene ikke får kalde kanter og at røttene ikke står i kald, våt jord.
Jeg vanner om morgenen og ikke om kvelden, og jeg lar det aldri stå vann i fatet. Det er den ene vanningen om vinteren som tar knekken på flest planter, og det skjer ikke fordi folk vanner mye, men fordi jorda står kald og våt samtidig.
Planter som naturlig går ned i tempo — kaktus, sukkulenter, pelargonium og flere av de som har en hvileperiode — setter jeg litt kjøligere og vanner svært sparsomt. Men fortsatt lyst. Kaldt og mørkt er ikke hvile, det er bare en langsommere måte å miste planten på. De tropiske som egentlig ikke hviler — monstera, ficus, filodendron — får den beste plassen i huset, og det er ved vinduet, ikke i det koselige hjørnet.
En ting jeg har måttet lære meg: ikke roter plantene som står i knopp. En julekaktus som settes en kvart omdreining i uka, kan kvitte seg med knoppene. Vent til den har blomstret ferdig.
Det du ser etter før det blir et problem
Det mest pålitelige tegnet på for lite lys er ikke fargen, det er avstanden mellom bladene. Nye blader som sitter tettere og er mindre og blekere enn de forrige, er planten som strekker seg mot noe den ikke finner. Så kommer bladene som vender seg mot vinduet, og til slutt de nederste som gulner og faller, ett om gangen.
Men det finnes en motsatt tilstand, og den er lett å forveksle: en plante som rett og slett slutter å vokse. Ingen nye blad, ingen endring på ukevis. Er de gamle bladene fortsatt faste og grønne, er det hvile. Er de blasse og slappe, er det forfall.
Det jeg gjør før symptomene blir tydelige, er små ting: fjerner gardinet som henger foran vinduet om dagen, åpner persiennene hver morgen selv om det er mørkt ute, og måler lyset med en app på telefonen. Tallene i seg selv sier meg ikke så mye — de sier mest om at jeg tar feil når jeg synes det virker lyst nok. Øyet venner seg til mørket, og det er nettopp derfor november føles greiere enn den er.
Februar: lyset kommer tilbake, og det kommer fort
I Sør-Norge strekker februar seg fra omtrent åtte timer i begynnelsen til rundt ti mot slutten, og sola klatrer. En klar februardag kan være overraskende sterk, særlig med snø på bakken som kaster lyset inn gjennom ruta.
Problemet er at planten har brukt måneder på å lage tynne, skyggetilpassede blader. De tåler ikke plutselig direkte sol. Jeg flytter derfor gradvis, over en uke eller to, og ser på planten i den timen sola faktisk står på glasset. Blir et blad blekt eller får et matt, gråaktig felt, tar jeg den et hakk tilbake igjen. Det går raskere å skade en plante i februar enn folk tror, fordi skaden ser liten ut de første dagene.
Vanningen øker jeg forsiktig. Gjødsel gir jeg først når jeg ser aktiv vekst — et nytt blad som ruller seg ut, en nytt skudd — og da i svak dose. Gjødsel på en plante som fortsatt står stille, blir ikke til vekst. Den blir til salter i jorda.
Nord og sør går ikke etter samme kalender
I nord varer mørketida lenger. November er mørkere, januar holder seg mørk lenger, og februar kommer brattere tilbake. Samtidig ligger snøen der og reflekterer, så når lyset først kommer, er det hardere. Det betyr lengre hvileperiode med lite vann og ingen gjødsel, men enda mer forsiktig tilvenning når sola snur.
På Sørlandet og Vestlandet er vinteren mer grå enn mørk — flere timer, men svakere lys og mye overskyet. Der betyr vasket glass og planter tett på vinduet mer enn noe skjerming i februar.
Det jeg styrer etter til slutt, er ikke datoen, men planten. Måneden forteller meg hva jeg kan forvente. Planten forteller meg hva som faktisk skjer. Kalenderen er rammen rundt, ikke fasiten.
