Sørvinduet er den sterkeste vinterlyskilden du har, og den sonen som faktisk gir vekst, strekker seg sjelden mer enn en meter fra glasset. Nordvinduet gir bare spredt himmellys og duger ikke til annet enn de mest skyggetålende grønne plantene, mens øst og vest ligger imellom: kort, skrått sollys på klare dager og lite ellers. Det er retningen og avstanden til glasset som avgjør hvor planten bør stå – ikke hvor i huset den ser penest ut – og de fleste planter bør bytte plass minst én gang i løpet av vinteren.
Jeg har flyttet de samme plantene mellom fire vinduer i en vanlig norsk leilighet i mange år nå, og det som overrasket meg var ikke hvor lite lys det er i desember. Det var hvor brått lyset forsvinner. To skritt inn i stuen, og planten står i noe som føles som skygge, selv om den fortsatt er i samme rom som vinduet.
Etter at jeg begynte å tenke på hvert vindu som en egen lyssone i stedet for som et lyst rom, sluttet jeg å gjette.
Derfor oppfører vinterlyset seg annerledes
Solen står lavt hele vinteren. Den kommer opp i sørøst, går i en flat bue over den sørlige himmelen og går ned i sørvest. Den er aldri nord for øst-vest-linjen. Et nordvindu får derfor ikke direkte sol i det hele tatt om vinteren – verken i Oslo eller i Tromsø. Det får bare det spredte lyset fra hele himmelen, og i desember er den himmelen stort sett grå.
Den lave vinkelen gjør to ting på én gang. Lyset trenger langt inn i rommet, fordi det kommer nesten vannrett gjennom glasset. Samtidig er det svakt: det skal gjennom mye luft, og solen er bare så vidt oppe før den er på vei ned igjen. I tillegg blir en større del av lyset reflektert bort i selve glasset når det treffer i en svært skrå vinkel. Det skarpe solstreket du ser på gulvet i januar, er altså ikke det samme som sterkt plantelys.
Det jeg ikke tenkte over på mange år, er at den lave solen gjør alt som står i veien mye viktigere. Et tre på den andre siden av gaten, en nabobygning, en hekk. Om sommeren står solen høyt nok til at lyset finner veien ned i vinduet likevel. I desember må det komme nesten vannrett, og da er det nok at treet står der. Vinduet som var lyst i juni, kan ligge i skygge hele den korte dagen i januar.
Det finner du ikke ut av ved å lese om vindusretningen. Du finner det ut ved å se på vinduet gjennom noen dager, til ulike tider, og legge merke til når solstreken faktisk treffer karmen.
Sørvinduet: den eneste plassen som driver vekst
Et sørvindu får direkte sol så lenge solen er oppe på en klar dag, og det er den eneste retningen der en plante kan vokse – ikke bare overleve – gjennom en norsk vinter. Sonen som nytter, er omtrent den første halvmeteren til meteren fra glasset. Står planten på et bord halvannen meter inn i rommet, får den bare en brøkdel, og da er det like greit å behandle den som en skyggeplante resten av vinteren.
Sørvinduet er også en plass der temperaturen hopper. Når solen står på i januar eller februar, kan det bli riktig varmt mellom glasset og karmen, og så faller temperaturen brått når solen forsvinner bak nabobygget. En kaktus bryr seg lite om det. En plante med knopper i gang kan reagere med å slippe dem.
Og så er det skyggesiden av solen: glasset blir kaldt om natten, den kalde luften synker, og det legger seg et kaldt drag langs gulvet og oppover ved vinduet. En plante som står på gulvet rett under sørvinduet, står med røttene i kaldt drag og bladverket i tørr, varm luft fra radiatoren. Det er den kombinasjonen som har tatt livet av flest planter hos meg.
Nordvinduet: hva det faktisk duger til
Nordvinduet får ingen direkte sol om vinteren, bare diffust himmellys. I desember og januar er himmelen over store deler av landet grå hele dagen. Da krymper den brukbare sonen til nesten bare det som står inntil glasset.
I Nord-Norge blir dette enda tydeligere. Gjennom mørketiden er det ikke et spørsmål om planten får nok lys til å vokse, men om den kommer seg gjennom vinteren uten å tape blader. Jeg har hatt planter stående i et nordvindu gjennom en hel mørketid. De døde ikke. De sto stille, mistet et par blader og begynte å strekke seg mot vinduet igjen ut i februar. Det er ærlig talt det beste du kan håpe på.
Det nordvinduet kan brukes til, er de grønne plantene som tåler skygge: fredslilje, zamioculcas, sansevieria, aspidistra, aglaonema og til nød en gullranke. De vokser ikke gjennom vinteren. Målet er at de skal være omtrent like store i mars som i november.
Øst og vest: det skrå lyset du glemmer
Her er noe jeg brukte lang tid på å oppdage: fordi solen står så lavt, faller det direkte sol inn i både øst- og vestvinduer om vinteren også – men i en svært skrå vinkel.
Østvinduet får morgenlyset. I sør betyr det sol fra soloppgang og et par timer framover, og lyset legger seg som en stripe langs veggen og karmen. Det er nok til at planter med moderate behov har det greit: monstera, filodendron, fikus, brudeslør og de fleste grønne planter du har hatt i årevis. Veksten blir ikke stor, men den stopper heller ikke helt.
Vestvinduet får ettermiddagslyset. Jeg opplever det som svakere, både fordi det ofte er mer skyer og dis utover dagen, og fordi solen da står enda lavere. Men på en klar januardag kan et vestvindu være forbausende lyst en kort stund. Forskjellen fra øst er at planten har stått i svakt lys hele dagen før solen kommer, og at varmen fra solen blir større enn lysmengden skulle tilsi.
Den første meteren – og hvorfor centimeter teller
Himmelretningen er bare halve svaret. Avstanden til glasset gjør nesten like mye. Jeg ser det på fargen: planten som står inntil glasset, har en annen grønnfarge og en annen spenst i bladene enn den som står en halvmeter lenger inn. Den som står en meter inn, står nesten stille.
Jeg tenker på det som tre soner. Den innerste sonen, fram til omtrent en halvmeter fra glasset, er der de lysglade plantene må stå om de skal ha noe utbytte av vinteren. Fra en halvmeter og ut til en meter klarer de fleste grønne planter seg. Lenger inn enn det er det ikke lenger et spørsmål om lysstyrke, men om å komme gjennom vinteren uten å råtne – for det som skjer når planten får lite lys og du vanner som om det var sommer, er at jorden blir stående våt.
Det er også verdt å nevne det som står mellom planten og lyset uten at du tenker på det som en hindring. Et støvlag på glasset legger seg som et fint grått slør i løpet av høsten, og du ser det først når du tørker over med en våt klut og ser hvor mørk kluten blir. En insektsskjerm som ble hengt opp i mai og aldri tatt ned, gjør det samme. Et tynt, lyst stoff foran vinduet ser uskyldig ut, men det sprer og demper lyset som kommer inn. Jeg sier ikke at du skal rive ned alt du har hengt opp med omhu. Jeg sier at du bør vite hva det koster, for det er ofte forklaringen på at den ene vinduskarmen fungerer så mye bedre enn den andre.
Kaldt drag og varm radiator
Det er kombinasjonen som tar plantene, ikke varmen alene. En plante som står oppå eller rett ved en radiator som står på, får varm og tørr luft stigende opp gjennom bladverket. Med lite lys klarer den ikke å utnytte den økte omsetningen; den bruker opp mer enn den bygger opp, og bladene faller. Samtidig tørker jorden fortere enn du rekker å følge med på, og du vanner for å kompensere – og da blir det for mye.
I den andre enden av skalaen står det kalde draget, og det kommer ikke bare fra åpne vinduer. Kaldt glass om natten kjøler luften som ligger inntil det, og den synker. Resultatet er en kald strøm langs gulvet under vinduet. En plante som står der, får kalde røtter i våt jord, og det er oppskriften på rotråte – særlig for planter som egentlig vil ha det varmt.
Derfor står plantene mine om vinteren enten på noe som løfter dem opp fra gulvet, eller på et bord trukket litt ut fra vinduet, med luft mellom bladene og radiatoren. Det høres pirkete ut. Det er det også, men det er disse centimeterne som avgjør om planten møter våren i god form eller har mistet halvparten av bladene.
Å bytte plass gjennom vinteren
Den eneste måten å holde alle noenlunde fornøyde på, er å bytte plass. Jeg gjør det i to runder.
Først rotasjonen. Plantene som står i vinduet, snur jeg en kvart omdreining annenhver uke. Ellers vokser de seg skakke mot lyset, og det tar et år å rette opp igjen. På en plante i sørvinduet merker du det etter et par måneder: hele planten luter mot glasset.
Så byttet. De lysglade plantene får sørvinduet i noen uker, og så får noen andre slippe til. Hos meg står kaktusene, sukkulentene, sitrustreet og alt som har knopper i gang, i sør hele vinteren. Resten går på rundgang mellom øst, sør og vest.
Nordvinduet er ikke en ventepøl. Havner en plante der, er det fordi den faktisk hører dit. Men jeg gjør det motsatte også: planter som står i nord, får et par uker i et østvindu midt på vinteren, mest for å se om de våkner. Noen gjør det, og strekker seg mot lyset igjen. Da har planten allerede svart på om nordvinduet var for mørkt.
Hvilke planter hører til hvor
Sørvinduet
Kaktus og sukkulenter hører hjemme her; de vil ha den sterkeste solen du kan gi, og de tåler den tørre luften bedre enn de fleste. Planter du vil skal blomstre: hibiskus, pelargonium, kalanchoe, og vinterblomstrende planter som julekaktus, som settes lyst og litt kjølig når knoppene kommer. Sitrus, rosmarin, timian og lavendel vil ha mye lys og kjølig luft og liker seg best i et sørvindu som ikke blir for varmt.
Det du ikke setter rett i sørvinduet, er de tynnbladede grønne plantene som har stått i svakt lys hele høsten. I februar og mars kan de få solbrente blader, nettopp fordi bladene er tilvendt mørke. Flytt dem gradvis over noen uker, eller vent til våren er i gang.
Østvinduet
Her hører det brede laget av grønne stueplanter hjemme: monstera, filodendron, fikus, brudeslør, peperomia, hoya og begonia. Morgenlyset er skrått og kortvarig, men det er ekte sollys, og de fleste av disse plantene vokser sakte men jevnt gjennom vinteren her. Et østvindu passer også godt for løk og knoller du driver fram tidlig på året.
Vestvinduet
Vestvinduet er østvinduets lunere slektning. Plantene får lyset senere på dagen, og temperaturen svinger mer. Grønne planter med moderate behov klarer seg fint. Sukkulenter strekker seg lett her, så de bør ikke stå der hele vinteren uten en runde i sør. Det samme gjelder alt du vil ha kompakt.
Nordvinduet
Bare de virkelig skyggetålende: sansevieria, zamioculcas, aspidistra, aglaonema, fredslilje og de fleste bregner, så lenge luftfuktigheten holdes oppe. Ingen av dem kommer til å vokse nevneverdig mellom november og februar. Det er greit, så lenge du husker å vanne mindre – i et nordvindu om vinteren kan det gå tre uker eller mer mellom hver gang uten at planten tar skade.
Når ingen av vinduene er gode nok
Det finnes leiligheter der alle vinduer vender mot nord og blir skyggelagt av trær. Da finnes det ingen plassering som løser problemet, og det er greit å si det høyt. I stedet for å flytte planten rundt i håp, kan du velge planter som tåler det: de skyggetålende gruppene over, som stort sett står stille gjennom vinteren og tar seg opp igjen når lyset kommer tilbake. Å måle suksess i vekst gjennom en norsk vinter er å måle feil. Målet fra november til februar er at planten skal stå der like hel i mars. Veksten kommer av seg selv når solen gjør det.
