Gule rhododendronblader har tre årsaker du kan sjekke ute i bedet, uten jordprøve og uten gjetting: klorose fordi pH-en i jorda har blitt for høy, næringsmangel i gammel sur jord, og skade fra lys, vind eller vinter. Det som skiller dem, er ikke hvor gult det er, men hvilke blader som er gule. Ny vekst øverst og ytterst peker mot pH. Gammel vekst innerst og lavt peker mot næring. Bare den siden av busken som vender mot vær og vind peker mot eksponering.
Jeg står på kne foran busken i slutten av april og løfter en grein opp mot lyset. Bakken under knærne er fortsatt kald, barkmulden er fuktig, og greinen er tyngre enn den ser ut. Fra ståhøyde ser hele busken bare gul ut. Fra undersiden ser jeg mønsteret. Det er hele poenget med rhododendron: den forteller hva som er galt gjennom hvor på planten det gule sitter, ikke gjennom fargen alene.
Det gule sitter i toppen og ytterst
De første bladene jeg ser på, er de yngste — de som foldet seg ut i fjor sommer og i vår. Er det disse som er bleke, mens nervene fortsatt står grønne og friske midt i det gule, har jeg nesten alltid å gjøre med jernklorose. Og her ligger den egentlige overraskelsen: jernet mangler ikke i jorda. Jorda holder det bare ikke tilgjengelig for planten, fordi pH har krøpet over omtrent 6.
Det er derfor denne gruppen lurer så mange. Man tilfører jern, det blir ikke grønnere, og så konkluderer man med at det ikke var jern likevel. Men det var jern. Det var bare låst.
Når jeg har sett at det er de yngste bladene som er gule, slutter jeg å lete etter skadedyr og begynner å se på hva som har skjedd med jorda rundt busken. En grunnmur som ligger nær, kalk som er spredd på plenen ved siden av, hardt vann, år med påfyll av feil masser. Ingen av delene gir stort utslag på én sesong. Summen gjør det.
Og her må jeg minne meg selv om tålmodigheten: å rette opp pH tar en sesong, ikke en uke. Jeg har aldri sett en rhododendron bli grønn i løpet av få dager etter én runde med noe surt. Det skjer neste vår, hvis det skjer.
Det gule sitter innerst og nederst
Så snur jeg greinen og ser på de gamle bladene, de som sitter langt inne og lavt på busken. To ganske ulike mønstre kan dukke opp her, og begge hører i samme gruppe.
Det første er gulning som begynner i bladkanten og kryper innover mot midten. Bladet blir gult fra ytterkanten, nervene holder seg grønne litt lenger, og det skjer på de eldste bladene først. Det er signaturen til magnesiummangel, og den dukker opp i sur jord som også er fattig på magnesium. Sur jord er ikke det samme som næringsrik jord, og det er lett å glemme når man har lært at rhododendron skal ha surt.
Det andre mønsteret er jevnere: hele busken står blekt grønn, nesten ingen mørkegrønn tone noe sted, og årets nye skudd er korte og stusselige. Da er det ikke ett bestemt grunnstoff som mangler. Da er planten rett og slett sulten, typisk fordi den ikke har fått gjødsel eller ny mulch på mange år, og gammel sur jord ikke holder på mye.
Forskjellen mellom de to er verdt å holde fast: magnesium gir et mønster, med kanten først. Sult gir ingen mønster, bare en jevn blekhet over hele planten.
Det gule og brune sitter bare på én side
Den tredje gruppen kjenner jeg igjen på formen, ikke på fargen. Bladene blir brune og ruller seg sammen langs kanten, ofte etter en vinter eller etter noen dager med sol og vind mens bakken fortsatt er frossen eller iskald. Det sitter på den siden av busken som vender mot sol og vind, og det sitter ytterst, der bladene er mest utsatt.
Dette er tørke- og eksponeringsskade, ikke næringsmangel. En rhododendron er eviggrønn, og bladene fortsetter å dampe selv når røttene ikke får tak i vann. Da tømmer de seg selv, og kanten tørker først.
Det viktigste kjennetegnet her er asymmetrien. Næringsproblemer fordeler seg noenlunde jevnt rundt busken. Værskade har en side. Hvis den ene halvdelen av busken ser stygg ut og den andre er fin, er det ikke jorda som er problemet.
Det som ser ille ut, men er helt normalt
Det sitter alltid noen gule blader langt inne i busken i mai og juni. Det er de eldste bladene som gulner og faller, og det er planten som bytter frakk. Noen få blader, dypt inne, mens resten av busken skyter og står grønn — det er ikke et symptom, det er en årstid.
Jeg har sett folk grave opp fullt friske busker på grunn av dette. Forskjellen er enkel å trekke: noen få gamle blader innerst, i mai eller juni, med frisk ny vekst rundt, er normalt. Hele innerpartiet gult på én gang, utenfor det vanlige vinduet, er ikke normalt.
Rekkefølgen du bør gjøre ting i
Den raskeste måten å sortere de tre gruppene på, er å notere hvilke blader som er gule før du gjør noe som helst. Ny vekst. Gammel vekst. Bare én kant. Det tar to minutter, og det avgjør hva du i det hele tatt skal bry deg om.
Det nest viktigste er å ikke gjøre tre ting på én gang. Hvis du kalker, gjødsler og beskjærer samtidig, vet du neste vår ingenting om hva som faktisk virket. Jeg tar én gruppe om gangen, og jeg venter en sesong før jeg konkluderer.
Og det finnes en fjerde mulighet jeg har lært å sjekke før jeg går videre: er pH-en riktig og planten likevel blek i den nye veksten, står det ikke på næringen. Da ser jeg på dreneringen og røttene i stedet. En rhododendron som står med våt og luftfattig jord gjennom vinteren, får ikke tatt opp det den skal, uansett hvor fin jorda ser ut ellers.
