Hakkene langs bladkanten på en rhododendron er nesten alltid laget av voksne snutebiller som gnager om natten. Du ser dem som halvsirkelformede biter inn fra kanten, oftest på de nederste og ytterste bladene, og gjerne flere etter hverandre på samme blad. Det er likevel den minst viktige delen av historien: Det er larvene til samme bille som spiser røttene, og i en krukke kan de ta livet av planten i løpet av én sesong. Får du i stedet et sølvflekket, prikkete belegg på oversiden og små svarte klatter på undersiden, er det nettbillen. Klebrige nye skudd med grønne lus i mai er bladlus. Tre dyr, tre helt forskjellige spor — og det er sporet du får se, ikke dyret.
Jeg står med hodelykta skrått inn mot bladverket klokka halv elleve en junikveld og plukker biller ned i en bøtte med såpevann. Det tok meg flere sesonger å forstå at det ikke er billene jeg egentlig jakter på.
Hakket du ser i dag, er ikke fra i dag
Et rhododendronblad lever i to til tre år. Hvert hakk er derfor et lite arkiv, og du kan lese kanten lenge etter at billen er borte. Halvsirkelformede biter som er skåret rent inn fra bladkanten, gjerne på rekke langs hele den ene siden, er snutebillens signatur. Den setter snuten til kanten og går sidelengs, den ene biten etter den andre.
Kanten kan fortelle deg noe annet også. Er den fliset og ujevn med brune render, er det hagl, vind eller en gren som har skrapt. Er hullet større, uregelmessig og plassert midt på bladet, er det som regel en larve eller et snegleangrep. Snutebillen holder seg til kanten.
Billene kommer frem i juni og juli, når det er mørkt nok. Jeg finner dem oftest mellom halv elleve og midnatt: en mattsvart bille på knapt centimeteren, med lang snute og antenner med et tydelig knekk. Så snart lyset treffer dem, slipper de taket, faller ned i jorda og blir liggende urørlige. De flyr ikke; de kommer gående nedenfra og opp i krukka. Så vidt jeg har forstått, er det nesten bare hunner i vårt klima, og de formerer seg uten paring. Det betyr at én bille som finner veien inn i en krukke, kan være nok til å starte en bestand der. I mai kan du også se hakk fra andre snutebiller som faktisk flyr, men de forsvinner som regel av seg selv uten at du gjør noe.
Det som skjer under jorda
I september gjør jeg det jeg helst ikke vil: Jeg legger den største krukkerhododendronen på siden, holder rundt stammen og drar potten av. En frisk plante skal ha et tett, hvitt filtlag av finrøtter rundt hele rotklumpen. Denne gangen ser jeg en potteformet klump som nesten ikke holder sammen, med noen få brune tråder igjen. Langs krukkeveggen, rett under overflaten, ligger tre hvite, C-formede larver med brunt hode og ingen bein.
Det som gjør vondt, er at planten over jorda så frisk ut i juli.
Larvene spiser finrøttene hele høsten og våren. Planten kompenserer lenge, for rhododendron er seig, men i en krukke er marginene små: En liten rotklump kan spises opp i løpet av én sesong. Symptomene kommer først når det er lite å hente. Bladene ruller seg sammen og blir matte, planten henger selv om jorda er fuktig, og krukka føles uvanlig lett. Så kommer kollapsen, nesten over natta. Da er det ikke lus eller sopp du har hatt, men et rotverk som er borte.
I bedet er samme larve sjelden like dramatisk, fordi røttene har plass til å vokse unna. Men en ung, nyplantet rhododendron i sandjord med dårlig moldinnhold kan bli stående og stampe i årevis uten å vokse, uten at noen ser noe galt. Det er den samme historien, bare i slow motion.
Sølv på oversiden, svart på undersiden
Vipp et blad opp mot lyset, og nettbillen avslører seg på to steder samtidig. Oversiden blir glissen og sølvgrå, som om noen har strødd findelt støv over den, og utover sommeren kan fargen gå mot brungult. Det er cellene som er tømt for innhold, ikke et belegg.
Under bladet ligger beviset. Det er blanke, nesten svarte små dråper, kantete svarte klatter langs midtnerven, og tørre, papirtynne hudskall som sitter fast på undersiden. Skallene ser ut som bitte små, hvite insekter som ikke beveger seg, og de lurer nesten alle første gang. Nettbillen selv er flat og liten, med et gjennombrutt, nettaktig mønster på ryggen, og den sitter på undersiden, ikke på den fine nye veksten.
Et forbehold: Midd gir også fin prikking på oversiden. Da finner du spinn og bittesmå, bevegelige dyr på undersiden, ikke de kantete svarte klattene og skallene.
Nettbillen er den mest solglade av de tre. Den trives i lune, sørvendte kroker med varme og lite fuktighet, og er sjelden et stort problem på en busk som står mer skyggefullt og jevnt fuktig. Siden bladene er eviggrønne, forsvinner heller ikke skaden til vinteren. Den flekkete oversiden blir hengende på planten i to år, og det er grunnen til at folk tror angrepet er nytt hver eneste vår.
Klebrige skudd i mai
Bladlus på rhododendron er nesten alltid et vårfenomen. De samler seg i tette klynger på de mykeste nye skuddene og inne i knoppene, og det du oppdager først er ikke lusene, men hinna: honningdugg, blank og klebrig under fingrene. Noen uker senere er det den som blir svart og sotete, og da ser det verre ut enn det er. Maur på stammen er et annet tegn; de melker lusene og holder orden i rekkene.
På en etablert busk forsvinner lusene som regel av seg selv i løpet av juni, når marihønelarver og blomsterfluelarver gjør jobben. Men på et lite, nyplantet eksemplar kan de ødelegge hele årets vekst, og det er årets vekst som skal bære knoppene for neste år. Mye nitrogen gir myke, tynne skudd, og de er bladlusas favoritt. Jeg har sluttet å gjødsle krukkeplantene hardt tidlig i sesongen, og det har gjort mer mot lus enn noe annet jeg har prøvd.
Ting som ser verre ut enn de er
Blad som ruller seg sammen langs kanten, og blad med lyse, buktende ganger inne i bladet, ser alarmerende ut. Det er som regel en liten larve eller en minererflue som er ferdig med sitt lenge før du rekker å bli bekymret, og en etablert rhododendron merker det knapt. Det samme gjelder hakkene. En busk som har stått i ti år i riktig jord, tåler ganske mye kosmetisk skade.
Det er verdt å holde tunga rett i munnen her: Det er forskjell på et pent blad og en frisk plante.
To sjekker i året som gjør jobben
Den første tar et par minutter i mai, juni og august. Ta tre fire blad på ulike sider av busken, vipp dem opp mot lyset og se på undersiden. Svarte klatter og hudskall betyr nettbille. Tette klynger av grønne lus på de nye skuddene betyr bladlus. Finner du ingenting, har du brukt to minutter på å vite det.
Den andre tar lengre tid, og den er den viktigste. I september, før frosten, løfter du krukkeplantene ut av potta. Legg potta på siden, hold rundt stammen, dra potta av og se langs krukkeveggen og i de øverste par centimeterne av jorda. Larvene sitter gjerne mot veggen, der det er luft og fuktighet. Har du en plante som har vokst dårlig hele sommeren uten grunn, er dette stedet svaret ligger. Er rotklumpen full av finrøtter og du bare finner noen få larver, planter du om i frisk jord, vasker potta og går videre.
Rekkefølgen: jord og vann først
En rhododendron som står i sur, moldrik jord, har god drenering og blir vannet i tørkeperioder, tåler et moderat angrep uten å ta skade. Jeg har sett flere planter bli ødelagt av at noen jaktet på hakk og glemte at busken sto tørr i en sørvegg hele juli. Tørke og dårlig jord gjør mer skade enn billene i et vanlig år.
Så dekker du jorda med et lag bark eller kompost, men ikke helt inntil stammen. Husk at en tett mulch også er et fint sted for billene å gjemme seg om dagen.
Det finnes biologiske preparater mot larvene i krukkejord. De er avhengige av at jorda holdes jevnt fuktig og at temperaturen er høy nok, og de redder ikke en plante som allerede har mistet rotsystemet. Jeg nevner dem fordi de finnes, ikke fordi de er det første du bør gripe til.
Det korte svaret på spørsmålet i overskriften ligger i sporet: Halvsirkler i kanten betyr snutebille, sølv over og svart under betyr nettbille, klebrige nye skudd betyr bladlus. Men bare én av de tre kan ta livet av planten din mens den ser frisk ut. Det er den du sjekker for.
