Det riktige svaret i mørketida er å gjøre mindre, ikke mer: vann sjeldnere, kutt gjødselen helt, og flytt plantene et par grader kjøligere hvis du har mulighet. Mørketida er en hvileperiode for de fleste stueplanter, og den vanligste måten de dør på nå er ikke lysmangel. Det er vann i jord som røttene ikke klarer å drikke opp.
Jeg sitter på huk foran vinduskarmen i stua en ettermiddag i slutten av november. Klokka er to, himmelen er gråblå, og lyset som kommer inn er så tynt at jeg må lete etter skyggen av hånda mi for å tro at den er der. Du kan gjøre det samme: hold hånda opp mot vinduet en dag i desember og se hvor svak skyggen blir. Det er dét lyset plantene skal leve av i flere måneder.
Radiatoren under vinduet står svakt på. Glasset er kaldt når jeg legger håndbaken mot det, og det er kaldest nederst, der trekken legger seg. Jeg tar tak i potta til monsteraen og løfter den. Den er tyngre enn den var i september, og jeg har nesten ikke vannet den på tre uker. Så stikker jeg fingeren ned i kanten av jorda, to ledd, og kjenner at det er kaldt og vått der nede. I ytterpotta står det en skvett som ikke har rent noe sted.
Det er dette øyeblikket jeg pleide å overse. Potta er tung, jorda er kald, og alt jeg har lyst til å gjøre er å la den stå. Det er faktisk riktig instinkt. Det er bare ikke det jeg gjorde før.
Det som skjer i jorda når lyset forsvinner
Forklaringen er ikke mystisk. Svakt lys gir mindre fotosyntese, og en plante som vokser lite bruker lite vann. Nord for polarsirkelen står sola under horisonten i ukevis midt på vinteren, og selv i sør er desemberdagene korte med sola lavt på himmelen, så lyset som kommer inn gjennom et vindu midt på dagen er svakt uansett hvor lyst det ser ut ute. Vanligbruken til planten faller til en brøkdel av sommernivået.
Jorda, potta og underskålen vet ingenting om det. Vanner du som i mai, blir vannet liggende. Kald, våt jord inneholder nesten ikke oksygen, og røttene råtner. Du ser det sjelden før bladene gulner og faller, og da er det ofte for sent å redde mer enn stammen. Soppmygg som svermer over potta er en annen beskjed om det samme: jorda står for fuktig, for lenge.
Det jeg gjør nå, er å løfte potta hver gang jeg er i nærheten. Tyngden er den ærligste vannmåleren jeg har. Er den tung, får den stå. Er den lett, og de øverste par centimeterne kjennes tørre, får den vann. Underskålen tømmes en tjue minutters tid etterpå, hver gang. En plante skal aldri stå med beina i vann, og minst av alt i desember.
Gjødsel er ikke omsorg
Gjødsel er ikke næring i seg selv, det er råstoff for vekst. Gir du det til en plante som nesten ikke vokser, blir saltene liggende i jorda og kan svi røttene, og du presser fram skudd som er tynne, bleke og lange fordi de strekker seg mot vinduet etter lys de ikke finner.
Jeg slutter med gjødsel når veksten tydelig stopper, som regel i oktober, og begynner ikke igjen før jeg ser ekte ny vekst til våren. Ikke etter kalenderen, men etter planten. En nytt skudd som kommer i februar i et sørvindu er et signal om at noe er i gang, men det er ofte et svakt skudd som ikke betyr at hele planten er våken.
Kulde er en del av avtalen
Mange stueplanter hviler bedre i et rom som holder tolv til seksten grader enn i en stue på tjuefire. Et kjølig, lyst soverom er bedre enn et varmt, mørkt hjørne. Varmen får planten til å puste og fordampe mer, mens lyset ikke gir den noe å bygge av, og da blir det fort den samme fella igjen: du vanner fordi det er varmt, og planten drukner fordi det er mørkt.
Men kulde og vått er den verste kombinasjonen. Og det er her vinduet lurer deg. Er det enkeltrute i karmen, kan glasset holde nesten utetemperatur en kald natt, mens rommet bak er varmt. Et blad som ligger inntil ruta blir nedkjølt samtidig som det får nesten ingen lys, og planten blir stresset fra to kanter på én gang. Jeg flytter pottene fem til ti centimeter inn fra glasset og setter gjerne en trebit eller en papplate under, slik at ikke kanten av potta står rett på den kalde karmen. Vekk fra radiatoren også, for tørr, varm luft rett over et varmeelement gjør det samme bare motsatt.
Har du derimot trelags glass og godt isolerte vinduer, er ikke den kalde ruta noe problem, og da er det vanningen og temperaturen i rommet du må justere i stedet. Det finnes ingen fast oppskrift som passer alle hus. Det er hele poenget.
Støvet stjeler det lille du har
Et tynt støvlag på bladene blokkerer en god del av det lyset som faktisk kommer inn. Om sommeren betyr det lite, det er lys nok. I desember og januar er det en helt annen sak, fordi du mister en andel av noe som allerede er knapt. Derfor har støvtørking større effekt i mørketida enn noen annen gang på året.
Jeg bruker en fuktig klut, legger hånda under bladet og støtter det mens jeg tørker forsiktig over og under, omtrent en gang i måneden. Blad med hår eller filt på overflaten tåler ikke klut, de får en myk pensel i stedet. Blank-spray lar jeg være, den legger bare et nytt lag over porene.
Hvem godtar avtalen, og hvem gjør det ikke
Det er her jeg ser flest feil, fordi rådet om å vanne mindre blir gitt til alle planter samtidig.
De som godtar avtalen, er plantene med tykke, voksne eller læraktige blad. Sansevieria, zamioculcas, agave og aloe, kaktus og sukkulenter, hoya, og pelargonia som du overvintrer kjølig og nesten tørr. De tåler en mørkere og kjøligere plass helt fint, forutsatt at du reduserer vanningen i samme slags tempo. Gjør du bare det ene, altså flytter dem kaldt uten å kutte vannet, råtner de.
De som ikke godtar den, er de tropiske bladplantene som holder en langsom vekst gående hele året og som hater kalde føtter. Calathea og maranta og slektningene deres vil ha jevn temperatur og jevn, svak fuktighet, ikke et kjølig hjørne og tørr jord. Det samme gjelder alt du har fått i hus i desember med blomst på, julestjerne og hyasint og julerose. De er drevet fram i veksthus og er ikke i hvile i det hele tatt. De skal stå lyst, lunkent og jevnt, og de skal ikke tørkes ut etter en regel som var ment for sukkulenter.
Og en plante som faktisk skyter nye blad i en varm stue, hviler ikke. Den skal ha vann som vanlig, bare mindre enn i juli. Mindre betyr mindre enn planten bruker om sommeren, ikke mindre enn den trenger nå.
Bladene som vokste i mørket tåler ikke mars
Blad som utvikler seg i de mørke månedene blir tynne og dårlig forberedt på sterkt lys. De er bygget for å fange det lille som finnes, ikke for å stå i direkte sol. Flytter du planta brått til et solfylt sørvindu i april, brenner de, og det ser ut som om planta har blitt syk av å få det bedre.
Jeg flytter derfor gradvis, noen dager lenger inn i lyset om gangen, over et par uker. Samme sakte opptrapping gjelder vannet: når veksten kommer i gang igjen, øker jeg mengden forsiktig, ikke tilbake til sommernivå på én uke.
Hvis du først setter på lys
Ekstra lys kan være riktig for en plante som faktisk vokser og står i et rom uten dagslys i det hele tatt. Men lys uten at du justerer vann og temperatur gir bare en plante som strekker seg tynt og unaturlig i tørr luft, og som brått trenger mer vann enn du tror, samtidig som jorda under den fortsatt er kald og våt fra november. De to tingene må følges ad. Lys over en plante som står i kald, våt jord løser ingenting, den skjuler bare problemet en måned eller to.
Det jeg har lært av å gjøre dette i noen år, er at jeg bør være mest mistenksom mot den planta jeg har gjort mest for. Det er nesten alltid den som står med sviktende blad i februar. Plantene jeg nesten glemte, står der like fine.
Jeg satte monsteraen tilbake i karmen den ettermiddagen i november, helte skvetten ut av ytterpotta, og lot den stå i nesten tre uker til. Den så ikke bedre ut i januar. Den så ikke bedre ut i februar heller. Men i april kom det et blad som var større enn noe av det som kom i sommer, og da skjønte jeg at det meste av jobben den vinteren hadde vært å la den være i fred.
