Ullus og skjoldlus klarer seg gjennom sprøyting fordi begge er dekket av et vokslag som støter vann fra seg, og fordi de plasserer seg i bladhjørner, bladfester og stengelledd der spruten aldri kommer ordentlig inn. Det som virker, er å finne hvert enkelt individ med lys og forstørrelse, løfte det ut fysisk med bomullspinne, klut eller myk børste, og gjenta den samme runden omtrent hver uke i flere uker mens nye kravlere fortsatt klekkes.
Jeg tar planten ned fra vinduskarmen og setter den på kjøkkenbordet. Ikke fordi den har godt av å flyttes, men fordi jeg må kunne gå rundt den, og fordi den ene lampen over bordet er sterk nok til at jeg ser konturen av noe ullaktig innerst i et bladhjørne som bare får lys fra toppen.
Du ser det ikke med en gang. Du ser det når du snur bladet og holder det opp mot lyset, og det plutselig sitter en liten hvit prikk i overgangen mellom bladstilk og stengel. Så finner du en til. Så skjønner du at det du trodde var støv langs midtneren på undersiden, har struktur og kant.
Hvor på planten de sitter
Det er ikke tilfeldig at de havner der de havner. Bladhjørnet er lunt, det er fuktig, det er beskyttet mot luftbevegelse, og det er omtrent det eneste stedet på planten du ikke får dekket når du sprøyter ovenfra. Vannet legger seg som en film på oversiden av bladet, preller av på voksen og renner ned langs kanten.
Derfor ser en angrepet plante ofte ren og fin ut når du ser på den fra stolen. Den kan stå i vinduskarmen i månedsvis og se ok ut, mens kolonien sitter i ro og vokser i hjørnene.
Jeg leter systematisk, i denne rekkefølgen:
- Der bladstilken møter stengelen, både på oversiden og undersiden av festet
- Innerst i krona på planter som danner rosett, der bladene ligger tett i tett
- Langs midtneren på undersiden av bladene
- På stengelen mellom to bladfester
- På den øverste, mykeste delen av skuddet, der veksten er ny
Ullus kjenner du igjen på at den er hvit og lett ullete, som et lite støvkorn av bomull, og at den sitter løst nok til at en forsiktig berøring flytter den. Skjoldlus er verre å få øye på: flate eller litt hvelvede, brune eller gråbrune skjold, fra knappenålshode til et halvt risgryn, limt fast langs stengelen eller undersiden av bladet. Du kan kjenne med en negl. Sitter det hardt og løsner som en liten skorpe når du vipper, er det skjoldlus. Er det en del av planten, sitter det fast.
Et bilde av planten din viser oversiden. Det er undersiden og hjørnene som avgjør.
Det klebrige bladet er meldingen du får på forhånd
Det du sannsynligvis la merke til først, var noe annet enn insekter. Et blad som kjennes klebrig, som om noen har sølt brus på det, eller et svart, matt belegg på oversiden av bladene lenger nede.
Den klebrige hinna er honningdugg, sukkerholdig avfall som både ullus og skjoldlus etterlater seg. Det svarte er sotdogg, en sopp som lever av honningduggen. Ingen av delene er insektet selv, men de kommer ofte før du har sett et eneste dyr, og de peker. Følger du det klebrige bladet innover mot stengelen og oppover mot der det er mest av, ender du nesten alltid der kolonien sitter.
Det er også grunnen til at jeg ikke lenger vasker bort den svarte filmen først og føler meg ferdig. Jeg lar den stå til jeg har funnet kilden.
Verktøyet, og hvordan hånden skal bevege seg
Det meste du trenger har du i skuffen. En lommelykt du kan vinkle, en bomullspinne, en myk klut som ikke loer, en barne-tannbørste med myke bust, en pinsett, og en skål med lunkent vann. Har du en lupe, blir kravlerne synlige. En leselampe med ledd fungerer minst like godt som lommelykten.
Jeg holder bladet mellom to fingre, bøyer det svakt ut fra stengelen og vrir pinnen inn i hjørnet. Ikke gni. Løft. Ullus sitter løst, men fast nok til at en rask bevegelse drar med seg rester. Når pinnen kommer ut med en liten hvit klump på tuppen, ser det riktig ut. Hver pinne brukes én gang, så den ikke flytter dyr fra ett hjørne til det neste.
På undersiden av bladet drar jeg kluten langs midtneren og utover mot kanten. På stengelen tar den tørre, myke børsten det som ligger i fordypningene. På tette rosetter eller der bladene ligger som takstein, kommer jeg ikke til med klut. Da bretter jeg et hjørne av kluten til en spiss, eller bruker pinnen, og jeg aksepterer at jeg ikke får alt i første runde.
Til slutt går jeg over pottekanten, underlaget, vinduskarmen og pottene rundt. Kravlere vandrer. Det er ikke bare planten som skal renses.
Derfor kommer de tilbake neste uke
Det du fjernet, var de voksne og de synlige nymfene, og kanskje noen egg. Det du ikke fjernet, er kravlerne. De er en prikk mindre enn et knappenålshode, de beveger seg hvis du ser nøye nok etter, og de klekkes over uker – ikke på én dag. Verken sprøyting eller håndarbeid treffer dem alle samtidig.
Derfor gjør jeg jobben grundig én gang, og så går jeg tilbake omtrent en uke senere, og igjen uken etter. Jeg fører en enkel oversikt over hvilke bladhjørner som hadde dyr, og sjekker dem først. Erfaringen min er at det alltid er ett eller to hjørner som kommer tilbake, lenge etter at planten så ren ut. Jeg slutter ikke før jeg har hatt to runder på rad der jeg ikke finner noe nytt.
Så det finnes ingen enkeltkveld der dette er over. Det er en rutine som varer noen uker, og den blir kortere hvis du gjør den jevnt og ikke lar det gå to måneder mellom hver gang.
Ny plante, gammelt problem
Den vanligste måten disse lusene kommer inn i samlingen min på, er ikke trekk fra vinduet eller jord fra hagen. Det er en ny plante som blir satt rett inn blant de andre samme dag den kommer i hus.
En plante fra butikk eller planteskole har mange bladhjørner du ikke ser fra oversiden, og det er nok med ett. Jeg setter derfor nye planter i et annet rom i noen uker, på et brett, og går over dem hver gang jeg vanner: pottekanten, undersiden av selve potten, bladhjørnene øverst på skuddet, kanten der jorda møter stengelen, og undersiden av bladene nærmest stammen. Først etter noen uker uten funn får de flytte inn til de andre.
Det er kjedelig, det tar plass, og det er den enkeltregelen som har spart meg mest arbeid. En plante som allerede står inntil en annen, deler problemet sitt.
Ullus du ikke ser i bladhjørnene
Det finnes en variant som ikke sitter i bladfestene i det hele tatt: ullus på røttene, ved rotstokken. Den oppdager du ikke ved å lete etter insekter, men ved at planten henger med bladene og ser slapp ut selv om jorda fortsatt er fuktig. Vipper du planten ut av potten og finner en hvit, voksaktig masse rundt rotstokken, er klut ikke lenger nok. Da må du skjære bort de angrepne røttene, bytte jord og vaske potten før den brukes igjen. Det er mer arbeid, og det er en del av vurderingen du gjør før du bestemmer deg for å redde planten.
Når det er riktig å kaste planten
Det jeg har brukt lengst tid på å lære, er at noen ganger er ikke planten verdt det.
Hvis jeg finner dyr i nesten alle bladhjørner, langs stengelen og på undersiden av hvert blad, og to eller tre runder med grundig fjerning over en måned ikke ser ut til å redusere noe, prioriterer jeg resten av samlingen. Planten legges i en pose, posen knytes igjen, og den går i restavfallet. Ikke på komposten, der dyrene kan finne veien videre.
Det er et kjipt valg. Men det tar ofte kortere tid enn å holde på i månedsvis med en plante du aldri blir helt kvitt det på, og spesielt hvis den står tett inntil noe du er glad i, er regnestykket enkelt.
Hvor langt håndarbeid faktisk rekker
Fjerning for hånd fungerer best på planter med få, store blader, der du kommer til fra alle sider og kan se hvert feste. På en tett rosett, på en sukkulent der bladene ligger som takstein, eller på finnede palmer, er det nesten umulig å komme til overalt. Der må du regne med å leve med et lavt nivå av lus i perioder, holde planten under oppsyn og ta nye runder når du ser antydningen igjen.
Det er ikke et nederlag. Det er forholdene. En plante som står tørt og lunt med mye ny vekst er uansett mer utsatt enn en som får stå litt kjøligere og får nyte godt av det norske lyset i den lyse årstiden.
Det siste jeg gjør før planten settes tilbake, er å gå over den en gang til med lykten nedenfra, og følge bladstilkene inn mot stengelen én gang til. Det er den runden som oftest avslører det jeg gikk glipp av i første omgang.
