Våt jord som fryser, gjør mer skade på balkongkrukkene enn tørr vinterkulde. Dreneringen bestemmer om plantene kommer levende ut av vinteren: hullene i bunnen må holdes åpne også under snø, underskåler og dekorpotter må bort før frosten setter inn, og krukka bør stå hevet eller litt på skrå slik at smeltevann renner unna i stedet for å samle seg i bunnen og fryse til en klump rundt røttene.
Jeg står på balkongen i januar og vipper forsiktig på en krukke. Den rikker seg ikke. Underlaget har den frosset fast i for lengst, men det er ikke derfor. Det er noe inni den som har stivnet. Jeg legger håndflaten mot sida: jevnt kald, ikke den sprø kulda fra tørr jord. Da jeg endelig får lirket krukka løs, veier den like mye som i november. Da vet jeg hva som har skjedd. Jorda var mettet før frosten kom, og nå står hele rotklumpen som én isblokk inne i krukka.
Det er den blokka jeg egentlig jobber mot, og jeg jobber mot den i oktober. Ikke i januar.
Vannet er problemet, ikke gradestokken
Frossen jord tar mer plass enn våt jord. Vann utvider seg når det går over til is, og i ei krukke med dårlig avløp skjer utvidelsen inne i et lukket rom. Røttene blir klemt, presset og til slutt kuttet av isen som vokser rundt dem.
Så det er ikke kulda alene som tar plantene. Det er at de ligger i vann som siden fryser. En rotklump som er fuktig, men ikke mettet, fryser jevnt og sakte, og den klarer de fleste planter greit. En klump som står i vann, blir til en hard blokk med skarpe kanter. Jeg har tatt ut slike på våren og sett røttene ligge flattrykt mellom islagene.
Får vannet renne ut, fryser det i lufta under krukka i stedet for inne i den. Så enkelt er prinsippet, og så lett er det å glemme når man står der i november med jordsekken og tenker på alt annet.
Hullene under snøen
Et dreneringshull er ikke et hull før det er åpent hele veien gjennom. Jeg tror ikke på det før jeg har kjent etter med en bambuspinn nedenfra. Ofte sitter det en propp av sammenpresset jord, ei rot som har vokst ut i hullet, eller et lag med is som la seg rett under bunnen etter den første frostnatta.
Snø er lurt på én måte og lumsk på en annen. Et jevnt lag snø over krukka isolerer godt, og en rotklump med snø på toppen tåler mer kulde enn en som står bar. Men snø er også lagret vann. Når det blir mildvær, eller når sola treffer sørveggen midt på dagen i februar, begynner det å smelte, og da går det rett ned i jorda. Kommer frosten tilbake samme natt, har du vann i bunnen igjen.
Derfor sjekker jeg hullene på nytt hver gang det har vært mildvær. Det tar to minutter. Jeg vipper krukka, kjenner under bunnen, stikker opp gjennom hullet hvis noe sitter fast, og heller ut det som har samlet seg.
Underskåla blir en isfelle
Den største tabben jeg har gjort, er å la underskåla stå. Den ser uskyldig ut. Den er bare en tallerken. Men den fanger opp alt vannet som renner ut, og der står det i ro.
Først er det bare vått. Så fryser det. Så tiner det litt på dagen, renner ut i skåla, fryser igjen om natta. Hver runde legger nye lag på toppen. Til slutt står krukka plantet i en skål med is, og hullet i bunnen er tett av det samme isdekket. Da har planta ikke avløp i det hele tatt.
Underskåler og dekorpotter kommer av før frosten. Skåla kan stå ute, men da snudd opp ned, så den ikke samler vann. Er dekorpotta så stor og tung at du ikke orker å flytte plantene ut og inn, er det bedre å sette den i boden over vinteren. Vann mellom ytterpotta og innerpotta er den verste varianten, for der ser du det ikke før alt har frosset.
Hev krukka, eller vipp den litt
Det er forskjell på vann som renner ut av krukka, og vann som bare kommer tilbake. Står krukka rett på balkonggulvet, ligger hullet klemt mot et underlag som selv blir vått av regn og snøsmelting. Da har avløpet ingen plass til å slippe unna.
To mursteiner, et par krukkeføtter eller en planke under krukka gjør jobben. Jeg har også satt de tyngste krukkene med en liten helling inn mot veggen, kanskje fem til ti grader, slik at vannet søker mot den lave kanten i stedet for å bli stående på midten. Det ser skjevt ut, men balkonggulvet heller allerede litt, og det lille jeg legger til, er bare med på å bestemme hvilken vei vannet går.
Det som ikke hjelper, er å pakke krukka så tett inn at ingenting renner unna. Tett rundt potta, ja. Tett under, nei.
Terrakotta sprekker, plast gir seg
Materialet avgjør hvor ille en isklump blir. Terrakotta og steintøy er stive. Når den mettede jorda inne i krukka utvider seg, har krukka ingenting å gi. Da sprekker den, og det skjer gjerne i ei frostnatt etter mildvær, ikke i den kaldeste uka. Våren etter står du med ei krukke delt i to.
Plastkrukker og andre myke beholdere gir seg litt, og de tåler gjentatte fryse- og tinerunder bedre. Ei firkantet plastkrukke jeg har hatt i mange år, har vært frosset og tint hver vinter og ser fortsatt hel ut, rett og slett fordi veggen kan bøye seg noen millimeter.
Det betyr ikke at terrakotta er håpløst. Men de krukkene får stå tørrere, og de får stå mest mulig skjermet for slaget fra isen som legger seg rundt dem. Et par terrakottakrukker har jeg tømt helt og satt inn i boden. Det er kjedelig, men billigere enn å kjøpe nye hver mars.
Eviggrønne vil ha fuktighet, ikke metning
Det finnes en felle på den andre sida. Når jeg først har blitt opptatt av å få vannet ut, er det lett å tenke at jorda kan stå knusktørr hele vinteren. Det tåler ikke eviggrønne planter.
En eviggrønn plante i krukke fortsetter å slippe vann gjennom bladene så lenge det er over null og det er lys, om enn sakte. Får den bare tørr jord å stå i, merker du det på bladene lenge før røttene løsner fra jorda. En tørr og kald vinter kan gi brune kanter på våren, mens røttene ser helt fine ut når du tar planta ut.
Det jeg vil ha, er en rotklump som er fuktig, men hvor overskuddet har et sted å gjøre av seg. Det er hele kunsten. Ikke knusktørr, ikke gjennomvåt.
Når kulda står i krukka, ikke i lufta
Det er fort gjort å måle vinteren etter gradestokken utenfor vinduet. Men i en mettet krukke er det ikke lufttemperaturen som bestemmer først. Det er mengden vann i jorda, og måten den fryser på.
Hvis du bare gjør én ting før vinteren, gjør dette: sjekk at hullet i bunnen er åpent, ta av skåla, og få krukka opp fra underlaget. Det koster ingenting og gjør mer for plantene enn noe av det jeg har prøvd å legge på dem.
Ellers er det verdt å merke seg hvor krukka står. Står den under et tak og aldri får direkte nedbør, kommer den lettere gjennom vinteren. Står den langs en vegg der taket drypper, blir den alltid litt våt. Det er ofte nettopp den krokken plantene vokser best i om sommeren, og nettopp der problemet er størst når frosten kommer.
Så sjekk på nytt når mildværet melder seg. Og står du der i januar og vipper på ei krukke som ikke rikker seg, kjenner du etter med hånda: er den like tung som i november, har vinteren allerede fått bestemme. Da håper du bare at det ikke sprekker, og lover deg selv å ta det hullet på alvor til neste år.
