Stauder deles med ei greip, ikke med spade, og tuen åpnes innenfra med to greiper rygg mot rygg i stedet for å rives fra hverandre. Greipa settes loddrett ned i ytterkanten av tuen og vippes opp, slik at rota følger med opp av jorda med krona hel. Det er den detaljen som avgjør om delingen blir noe av: et flatt spadeblad skjærer rett gjennom krona, og da sitter du igjen med to halve planter som hver har fått kuttet tvers over det som skulle bære dem.
Jeg begynner alltid med å finne kanten, og kanten er ikke der bladene slutter. Bladverket sprer seg gjerne en god håndsbredde utover det som faktisk er rot. Du må ned med fingrene og kjenne etter, eller løfte vekk det øverste laget av jord, for å finne stedet der tuen slutter og den vanlige jorda begynner. Setter du greipa for langt inn, går tennene rett ned i krona. Setter du den for langt ut, får du med mest jord og nesten ingen røtter.
Kanten, ikke midten
Når du har funnet kanten, setter du greipa loddrett ned. Ikke på skrå, ikke på langs. Jeg legger vekta på den, og hvis jorda er fast, tråkker jeg på skaftet til tennene er helt nede. Så tar jeg tak i skaftet og vipper bakover mot meg, som et spett — ikke vrir, ikke bender sidelengs. Tennene løfter hele kaka opp, og du hører det: en myk, jevn lyd av røtter som gir seg litt etter litt, ikke et knepp.
Greipa jeg bruker, er ei helt vanlig hagegaffel med fire tenner. Det er tennene som gjør jobben, fordi de fordeler trykket over fire punkter i stedet for å skjære langs én linje.
Så flytter jeg greipa et stykke rundt kanten og gjør det samme igjen. Tre, fire steder rundt hele tuen. For hver gang slipper den litt mer, og til slutt sitter du med en klump som nesten faller fra hverandre av seg selv når du løfter den opp. Er den tung og sitter fast, er det et sted rundt kanten du ikke har vært.
Åpne, ikke bryt
Nå kommer selve delingen. Legg klumpen på kne eller på en presenning, og sett to greiper ned i midten av den, rygg mot rygg — skaftene pekende hver sin vei, tennene mot hverandre. Press begge ned samtidig, så langt de går. Så vipper du skaftet på den ene ned mot bakken mens du vipper det andre opp. Tuen åpner seg i en sprekk nedover midten. Flytt greipene et par centimeter og gjør det igjen. Du deler ikke i én bevegelse. Du deler i sekvenser, og hver sekvens tar bare det ytterste laget av røtter.
Det er her de fleste gjør feilen: én greip, godt plantet midt i, og så dra og bryte til det gir seg. Det gir seg alltid til slutt. Men røttene som ryker, rykker på ulike steder. Noen er seige og strekker seg, noen knekker tvert av like under krona, og de to halvdelene blir ulike — den ene med mest rot, den andre med mest topp. Der og da ser begge helt fine ut.
Når krona er for hard for greip
Noen stauder har en krone som ikke lar seg åpne med greip i det hele tatt. Du kjenner det med en gang: greipa gir ikke etter, den bare rister, og tennene vil ikke ned. Da må du ha noe som skjærer. En gammel brødkniv med sagblad, eller ei lita sag du ikke er redd for å få jord i. Legg klumpen på et flatt underlag og skjær ned gjennom den — ikke hugg, ikke brekk. Et glatt snitt gror og lukker seg mye bedre enn en kant som er most og fliset opp.
Bitene i hånda
Når du står med bitene, er det én ting du skal se etter, og det er forholdet mellom topp og rot. En ferdig deling har noen få kraftige skudd — tre, fire, fem, alt etter arten — og en rotklump som står i stil med dem. Ikke en stor rotklump med to tynne blader på, og ikke en frodig topp med ei neve rot under. Å dele i store biter gjør ikke at de kommer raskere i gang. Det er omvendt: mer rot som skal følge med, mer som kan tørke ut før det har fått tak.
Midten av en gammel tue ser ofte helt død ut — tørr, brun, hard, noen ganger hul. Den går i botta. Det er ingen vits i å plante den tilbake, og det er heller ingen vits i å dele den i småbiter for å se om noe våkner. Det er de ytterste bitene som har kreftene i seg, de som har sittet nærmest kanten der røttene har hatt plass til å vokse.
Ned igjen
Bitene skal ned på samme dybde som de sto. Krona skal ikke graves ned, den skal ligge omtrent der du fant den. Fyll rundt med jorda du tok opp, og press til. Ikke trampe. Legg hånda flat rundt krona og trykk ned med fingertuppene, sirkle rundt hele delen, kjenn at jorda gir seg og pakker seg rundt røttene. Det lille presset er det som lukker lufthulene. Uten det blir røttene hengende i lommer som tørker ut, og delingen står stille i ukevis selv om den ser fin ut.
Ta en siste kjenning før du reiser deg. Tar du tak i bladene og kjenner at hele delen sitter fast i jorda, er den ferdig plantet. Er den litt løs, er det et sted du ikke har trykket godt nok.
