Julestjerne, kalanchoe og schlumbergera blomstrer ikke fordi de får for lite lys. De blomstrer ikke fordi de får for mye. Alle tre er kortdagsplanter, og de legger knopp først når natten er lang nok og — dette er selve poenget — sammenhengende. I en norsk stue er det sjelden dagslyset som mangler i november og desember. Det er lampen ved sofaen som står på til elleve. Slukker du den, eller flytter planten ut av rekkevidden, kommer blomstringen som regel av seg selv.
Så sitter jeg der da. Januar, beina på bordet, kaffekoppen på armlenet, og rett foran meg en julestjerne som er aldeles grønn. Ikke syk. Ikke tørr. Ikke oversett. Bare grønn, i det lyseste vinduet i huset, med bedre stell enn noe annet jeg eier. Du har nesten helt sikkert en maken stående. Vi har alle en maken.
Det er nettopp det som gjør denne saken så vanskelig å ta: planten gir ingen feilmelding. Den visner ikke, den gulner ikke, den henger ikke med bladene. Den står der og ser ut som om alt er i orden, sesong etter sesong, mens den venter på noe som aldri kommer.
Planten teller netter, ikke lyse timer
Det tok meg flere sesonger å forstå at lys ikke er mat for disse plantene. Det er et signal.
En kortdagsplante måler ikke hvor mye lys den har fått i løpet av dagen. Den måler hvor lenge det har vært mørkt. Fotoperioden — lengden på den ubrutte natten — er bryteren som avgjør om planten i det hele tatt gidder å bruke krefter på blomster. Bladverket kan stå perfekt hele året uten at bryteren slås på, og det er derfor så mange av oss konkluderer med at planten er «vanskelig» eller «gammel».
Og her er den detaljen folk bommer på: mørket må være ubrutt for å telle. Timene legges ikke sammen. Får planten åtte timer mørke, to timer lampe, og så åtte timer mørke igjen, går den ut av natten med åtte timer på telleren — ikke atten. Lyset midt i mørket nullstiller hele regnestykket, og planten oppfatter det som en kort natt midt på sommeren.
Lampen behøver ikke stå ved planten
Det som overrasket meg mest, var avstanden. Jeg trodde lenge at det bare gjaldt planter som sto rett under en lyskilde. Det gjør det ikke. Jeg hadde en periode en kalanchoe stående i bokhylla, tre-fire meter fra nærmeste lampe, i et rom vi brukte hver kveld. Den satte ikke knopp før jeg begynte å slukke taklyset når jeg gikk ut av rommet. Samme vinter satte en julestjerne i det tilstøtende rommet — som sto mørkt fra åtte — knopp uten at jeg løftet en finger.
Det er ikke lysmengden i rommet som avgjør. Det er om planten i det hele tatt blir registrert som belyst.
Og det kommer lys inn som du ikke har bedt om. Gatelykta utenfor, naboens utelys på veggen, den hvite garasjebelysningen som står på hele natten. Står planten i vinduet og får det rett inn, er det samme sak som en lampe i stua. Jeg trekker plantene et stykke tilbake fra ruta i den perioden jeg vil ha knopp, eller henger noe foran vinduet en stund. Det ser ikke pent ut. Det virker.
Derfor hender det at den mørke kroken slår vinduskarmen. En plante i et rom som står mørkt fra sju, kommer bedre ut enn en plante i det store vinduet med en leselampe to meter unna. Det er en omvendt logikk som er verdt å ta innover seg: for en kortdagsplante er det ikke mengden lys som avgjør, men om mørket får være i fred.
Varmen er den andre halvdelen
Nattemperaturen er den halvparten av ligningen som er lettest å glemme, fordi den ikke synes. Kortdagsplantene setter knopp villigst når nettene både er lange og kjølige — femten, seksten grader er rikelig for de fleste av dem. I en stue som holder 22 grader hele døgnet får planten den lange natten, men ikke den kjølige delen, og da blir det ofte med forsøket. Knoppene sitter løsere, og noen ganger kommer de aldri.
Vinduskarmen er normalt det kaldeste stedet i huset om natten. Helt til du setter potta oppå eller rett ved en radiator. Der står den varmt, lyst og gjør ingenting.
Når knoppene først er der
Da er jobben å ikke gjøre noe.
Knoppene er følsomme for endringer i lysretning og temperatur. Å snu potta et kvart omdreining for at den skal bli jevn, å flytte den fra kjøkkenbenken til stua fordi den skal pynte bordet, å sette den i gangen fordi det kommer gjester — det er de tingene som får en julestjerne til å slippe alt den har bygget opp. Jeg har gjort det selv, med en plante som hadde fine røde høyblad i november. Den sto ribbet igjen før jul, og jeg skjønte ikke hvorfor før lenge etterpå.
Det lyset ikke ordner
Det finnes unntak, og de er det greit å kjenne, ellers blir man sittende og slukke lamper i årevis uten resultat.
En plante som har stått i samme, utslitte jord i tre år, blomstrer ikke fordi du slukker lampa. Den trenger ny jord og litt næring gjennom sommeren først, og det året den får det, blir det en helt annen plante å jobbe med. En julestjerne du kjøpte i desember er dessuten drevet fram til å blomstre akkurat da. Å få den til å gjenta kunsten neste vinter er en øvelse for seg selv, og den lykkes ikke alltid — det er greit å si høyt.
Og schlumbergera er et kapittel for seg. Den registrerer nattlengden tidlig på høsten, ikke i desember. Vil du ha den full av knopper i november, er det lampene du har på i september og oktober som avgjør, når det fortsatt er lyst nok ute til at du ikke tenker over det. Det er der jeg har sett de fleste gi opp: de gjør alt riktig i november, og alt var avgjort i september.
Så hva gjør jeg nå? Jeg tenker ikke lenger på lys som noe planten skal ha mest mulig av. For de tre plantene her er lys en beskjed om hvilken årstid det er, og beskjeden sendes med stillhet. Jeg går gjennom stua en kveld i september og en kveld i november og ser etter hvor det faktisk er lyst klokka ti om kvelden. Som regel er svaret: på feil sted. Det er der plantene står.
