Tørr luft i oppvarmede norske stuer gjennom vinteren tømmer de ytterste bladcellene raskere enn røttene klarer å fylle etter, og det skjer først og fremst i luftlaget rett over vinduskarmen, der varmen stiger opp fra panelovnen eller radiatoren. Det du bør gjøre før noe annet, er å måle den relative luftfuktigheten i karmhøyde ved planten og sammenligne den med tallet fra midten av rommet. Det ene tallet forteller deg om det er lufta eller noe helt annet som koster deg bladspissene, og det avgjør hva du eventuelt skal endre.
Jeg står ved vinduet en ettermiddag i januar. Det er mørkt ute for lengst, panelovnen under karmen har stått på siden morgenen, og jeg legger håndbaken mot lufta mellom planten og glasset. Den er varm. Glasset foran er kaldt. Midt mellom dem står en ficus med fem brune, sprø spisser som ikke var der i november.
Det jeg har gjort galt her, er ikke å vanne for lite. Jeg har plassert planten i den ene sonen i huset der lufta er varmest og tørrest, med en kald flate rett bak. De to tingene hører sammen.
Hvorfor prosenten faller når ovnen slår inn
Luftfuktighet er relativ, og ordet relativ gjør hele jobben. Varm luft kan holde på langt mer vanndamp enn kald luft. Når panelovnen varmer opp stua, hever den taket for hvor mye fuktighet lufta kan romme, men det kommer ikke mer vann inn i rommet av den grunn. Det samme vannet skal fordeles i et større rom. Prosenten faller.
I en oppvarmet norsk stue en vinterdag er det ikke uvanlig at den relative fuktigheten ligger et sted mellom 20 og 30 prosent. De fleste stueplanter kommer fra tropiske og subtropiske strøk der lufta sjelden faller under 50 prosent, og de vokser best et sted mellom 50 og 60. Forskjellen er ikke kosmetisk.
Over en ovn eller radiator stiger lufta. Den er varmest rett over karmen, og det er også der bevegelsen er størst. Planten står altså i en oppovergående strøm av tørr luft, med et kaldt glass på baksiden som får fuktigheten til å kondensere og forsvinne ut av lufta igjen. Vinduskarmen er det tørreste stedet i stua, og det er der de fleste av oss setter plantene, av den enkle grunn at det er der lyset er.
Hvorfor det er spissen som dør, og ikke midten av bladet
Vannet går fra jorda, gjennom røttene og opp gjennom stilken i vedvevet, ut i bladnerver som forgreiner seg til de blir tynnere enn en hårstreng. Bladspissen er enden av den linja.
Spissen ligger lengst fra røttene. Den stikker ytterst ut i luftstrømmen, der grenselaget av stillestående luft rundt bladet er tynnest, og det er grenselaget som bremser fordampningen. Kutikulaen, vokslaget som holder vannet inne, er tynnere ved spissen og langs kanten enn midt på bladet. Og nervebanene tynner ut mot kanten, så de siste millimeterne får vannet sitt over lengre avstand og gjennom flere cellelag enn resten.
Drivkraften er forskjellen i vanndamp mellom bladets indre og lufta utenfor. Inne i bladet er lufta i praksis mettet, nær hundre prosent. Utenfor står den i 25. Grovt regnet blir drivkraften nesten dobbelt så stor som om rommet hadde holdt 60 prosent, og det er den samme spalteåpningene skal balansere.
Så lenge tilførselen holder tritt, erstatter cellene det som damper bort. Når fordampningen overstiger tilførselen, faller trykket i de ytterste cellene, de mister spensten, og de dør. Det er den brune, sprø tuppen. Den kommer ikke tilbake, uansett hvor mye du vanner etterpå. Ofte viser skaden seg først uker etter at den oppsto, så det du ser på et blad i februar, ble avgjort i romjula.
Kald stue gjør det verre, ikke bedre
Det høres bakvendt ut, men jeg har sett det tydeligst i de kaldeste stuene. Under omtrent 18 grader stopper ikke fordampningen, men opptaket i røttene bremser kraftig. Rotcellene tar opp vann gjennom membraner og ved aktiv transport, og begge deler går langsommere når jorda er kald. Vann blir også mer tyktflytende i kulde, så motstanden i stengelen øker.
Resultatet er en plante som får dårlig tilførsel samtidig som den fortsatt mister vann gjennom bladene. Jeg har hatt merkbart verre spisser på planter i en kjølig stue enn på de samme artene i et varmere rom med lavere relativ fuktighet. Det er kombinasjonen kald jord og tørr luft som er den stygge.
Mål først, og les av i karmhøyde
Her er det jeg ville gjort før jeg rørte noe annet.
Sett et hygrometer i karmhøyde, noen centimeter fra planten og ikke inntil glasset. Ikke heng det på veggen tvers over rommet, for det måler et annet klima enn det planten står i. Les av om morgenen, før ovnen har stått på lenge, og en gang utpå ettermiddagen. Skriv ned begge tallene. Mål så ett sted midt i rommet, i samme høyde.
De billige hygrometrene folk flest har, kan vise noen prosent feil. En enkelt avlesning på 32 prosent er ikke en fasit. Men forskjellen mellom karmen og rommet er som regel reell, og det er den forskjellen som avgjør hva du skal gjøre.
- Er det 25 prosent ved karmen og 40 prosent midt i rommet, er problemet plasseringen, ikke huset. Da flytter du planten en meter inn, eller opp på et bord ved siden av vinduet i stedet for rett over ovnen.
- Er det 25 prosent begge steder, er hele rommet tørt. Da hjelper det å samle plantene i grupper, slik at de deler et fuktigere grenselag, og å sette noen av dem på et brett med leca eller småstein og vann. Et slikt brett gir bare noen centimeter høyere luftfuktighet rundt planten, men det er nettopp de centimeterne som betyr noe. Vil du løfte hele rommet, må du til med en luftfukter som klarer å avgi nok vann til at det merkes.
Det siste punktet har en grense. Å jage 60 prosent i en kald stue ender ofte med kondens på glasset og vann som renner ned på karmen. Fuktighet som legger seg på vinduer og i karmer over en hel vinter, er ikke gratis. Jeg sikter derfor mot 40 til 50 prosent i sonen der planten faktisk står, ikke mot et tall for hele huset.
Og hvis karmen allerede viser 45 prosent eller mer, men spissene blir brune likevel? Da er ikke lufta svaret. Da ville jeg sett på vanningen og røttene, på om det har samlet seg salter i jorda over lang tid, og på de få artene som er følsomme for det som finnes i kranvannet vårt. Det er den jobben hygrometeret sparer deg for: det utelukker den enkleste årsaken først, så du slipper å vanne mer, dusje bladene og flytte planten rundt i huset på måfå.
Det som faktisk virker, og hvor lenge
Dusjing av bladene gir en økning i luftfuktigheten som varer i minutter, ikke timer, og den legger vann på blader som ikke tørker i en kjølig stue om kvelden. Jeg har sluttet med det som fuktighetstiltak.
Å gruppere planter virker, så lenge de står tett nok til å dele luft rundt bladene. Brett med vann og stein virker lokalt og over tid. En luftfukter i rommet virker, men den må kunne levere nok til å merkes på hygrometeret, ellers gjør den bare tallet litt penere. Og uansett hva du velger: en plante som står rett over en panelovn, vinner ingen fuktighetskamp. Det er den flyttingen som gir mest for minst.
Det jeg har lært av dette, er ikke at plantene mine er vanskelige. Det er at jeg i årevis målte feil ting. Jeg telte vanninger, kjente på jorda og flyttet planten mot lyset, uten å noen gang måle lufta den faktisk sto i. Nå står hygrometeret i karmhøyde hele vinteren, og det er det første jeg ser på når en spiss begynner å bli brun.
