Råtning skjer sjelden ute i bedet. Den skjer i kjelleren, i kassen, i de to ukene før knollene blir pakket ned og i den første måneden etterpå. Dahlia og gladiolus er ikke herdige i norsk jord og må opp før bakken fryser, men de råtner på lager fordi de blir tatt opp på feil tidspunkt, pakket ned før de er tørre nok, eller lagt så tett og fuktig at luft ikke kommer til. Det er forholdet mellom luft og fuktighet som avgjør mest, ikke temperaturen alene. En kjeller som holder åtte grader og står tett og rå, er verre enn en bod som holder fem grader med gjennomtrekk.
Dagen bladverket blir svart
Jeg står med kaffekoppen og ser ut på et bed som var grønt i går kveld. Det er minus to, det er rim langs kantsteinen, og bladverket på dahliaene har falt sammen over natten, som om noen har holdt en lighter under det. Den frosten er beskjeden min. Ikke fordi knollene tar skade av den – de ligger ti centimeter under jorda og merker ingenting ennå – men fordi bladverket nå er dødt og ikke lenger sender noe nedover. Nedtellingen har startet, og du har omtrent en uke, kanskje to, før jorda blir kald og regnet gjør den til en klump som er vond å grave i.
Rekkefølgen betyr noe. Jeg kutter stenglene ned til omtrent ti centimeter over bakken først og lar stubbene stå et par dager. Stengelen på dahlia er hul, og det hulrommet er en åpen dør inn til krona, der alle knollene møtes. Kutter du og lar stubben tørke litt før du tar opp, har du lukket den verste inngangsporten allerede.
Så setter jeg greipen i jorda godt utenfor planten, ikke en spadebredde fra stengelen. Jeg vipper hele klufta opp og løfter den etter stengelstubben, aldri etter en enkelt knoll – festet mellom knoll og krone er skjørt. Kjennes det seigt og tungt, står greipen for nær, og du har allerede kuttet noe. Et ferskt, hvitt sår i en knoll råtner før jul, uansett hvor fint du ellers lagrer den. Legg slike til side allerede nå, ikke sammen med resten.
Jord skal ikke vaskes av. Jeg rister av det som faller av seg selv, og lar resten sitte. Det som blir skylt vekk, etterlater en våt flate på en knoll som skal ligge tørt i seks måneder.
To uker som betyr mer enn kjelleren
Første uke henger jeg kluftene opp ned i en luftig bod, med stengelstubben ned, så vann som måtte stå i hulrommet renner ut og ikke ned i krona. Deretter legger jeg dem i kasser i ett lag med luft mellom, og lar dem stå til huden har strammet seg og jorda på dem er tørr som støv. To uker er som regel nok. Er det kaldt og regntungt i lufta, tar det tre.
Du kjenner at det er tørt nok når en knoll du bryter løs fra klufta knekker tørt. Bøyer den seg, har den fortsatt vann i seg, og da skal den ikke pakkes.
Pakkingen: luft slår materiale
Hva du pakker i, betyr mindre enn hvor mye luft som får bevege seg rundt knollene. Jeg bruker trekasser, legger knollene med et par centimeters mellomrom og setter kassene med avstand i stedet for å stable dem tett. Avispapir legger jeg mellom kassene, ikke tett rundt hver knoll.
Her må du lese rommet ditt. Er lagringsstedet tørt – en varm kjeller, en isolert bod – tørker knollene inn og blir sprø og grå innvendig. Da legger du et lett fuktet lag avispapir eller fuktig sand under og rundt, aldri over, og sjekker oftere. Er rommet rått, gjør du det motsatte: ingenting fuktig, større avstand, et luftespjeld som står åpent. Den vanligste feilen er ikke for mye eller for lite fuktighet, men at det ene året får styre oppskriften for det neste, selv om lagringsstedet er et annet.
Mørkt, frostfritt og kjølig. Jeg sikter på et sted mellom fem og ti grader. Varmere, og knollene skrukker og begynner å skyte i februar, lenge før det er lys nok til at skuddene blir noe av. Kaldere, og du satser på at det aldri kommer en natt med minus i rommet.
Kontrollen i januar og februar
En knoll som er i ferd med å gå, smitter naboen der den ligger inntil, og den gjør det stille. Derfor går jeg gjennom kassene hver tredje–fjerde uke, ikke fordi jeg tror noe har skjedd, men fordi jeg vet at det har det.
Jeg legger håndflaten rundt krona, der stengelstubben møter knollene, og kjenner etter. Friskt vev er fast og kjølig. Et sted som er på vei, kjennes som en myk flekk under huden, og den går ikke bort av seg selv. Da tar jeg knollen ut, skjærer vekk det myke med en ren kniv, lar såret lufttørke noen dager og legger den for seg selv. Har råten nådd krona, er det ingen vei tilbake – da er det bedre at den forsvinner enn at den får selskap.
Gladiolus vil ha det tørrere
Gladiolus skal ikke behandles som dahlia. Den nye knollen er en flat, hard skive, og den gamle, innskrumpede knollen fra året før sitter nederst som en seig, mørk klump. Den river jeg av etter at jorda har tørket, sammen med de papiraktige lagene utenpå. Under dem ligger de små sideløkene; dem kan du legge i en egen papirpose og bruke om to–tre år, hvis du har tålmodighet til det.
Det viktigste er at gladiolus ikke får ligge i haug. En haug holder på fuktigheten i midten, og det er der råtnen starter. Ett lag, med luft mellom, og et rom som er tørrere enn det dahliaene er fornøyd med. Se også etter brune prikker og støv under de tørre lagene; knoller som er uthulte eller lett knuser, går ut før de får ligge inntil de friske.
Starten inne, hvis du har lyset
En dahlia som får for lite lys i mars, blir lang, blek og bløt, og den skaden reparerer du ikke i juni. Fire til seks uker før utplanting setter jeg knollene i potte med jord, vanner sparsomt den første uka og setter dem i det lyseste vinduet jeg har. Har du ikke et vindu med noen timer direkte sol, er det bedre å vente to uker. En dahlia som får starte senere i godt lys, tar igjen den som ble presset fram i mørke.
Gladiolus trenger mye mer av sesongen enn dahlia før den blomstrer, og kan med fordel settes i potte i april eller mai. Sett dem tørt og kjølig, og gi vann først når de begynner å gro.
Ut i jorda
Datoen bestemmer du etter jorda, ikke etter kalenderen. Jord under ti grader står nesten stille, og en knoll i kald jord råtner lenge før den vokser. Jeg venter til nattemperaturen har sluttet å gå under to grader, og kjenner med håndbaken nedover i jorda – er den kald, venter jeg en uke til. I store deler av Norge betyr det siste halvdel av mai. I innlandet og nordpå er det juni. Har du drevet dem fram inne, setter du pottene ut om dagen en ukes tid først.
Og i oktober står du der igjen, med kaffekoppen og et bed som skiftet farge over natten. Det er den samme runden hvert år, og det er de to ukene etter opptakingen – ikke kjelleren, ikke våren – som avgjør hvor mange av dem som kommer opp igjen.
