Vend bladene og se på undersiden — langs midtnerven, ut mot bladkanten og i bladhjørnene der bladstilken møter stammen. Der sitter spinnmidd og ullus, og derfra sprer de seg videre. Det er også der du kan stoppe dem mens de ennå bare finnes på én plante. Den tørre innelufta i den norske vinteren gjør den sjekken langt mer nødvendig enn de fleste tror.
Jeg tar den på kvelden, når det er mørkt ute og arbeidslampa står på gulvet og kaster lyset skrått oppover bladet. Monsteraen står i kroken mellom vinduet og radiatoren, og i januar er det et tørt hjørne. Jeg kjenner det med hånda: lufta er varm, men det er ingenting i den. Jorda to fingre ned er tørr, selv om jeg vannet for fire dager siden, og bladstilkene har begynt å bøye seg mer utover enn de gjorde i november.
Det er den lufta middene liker. Ikke at den er varm, men at den er tørr. Tørr luft tapper bladene for væske, og samtidig gir den spinnmidd et miljø der de formerer seg raskt. En monstera som står i et oppvarmet hjørne hele vinteren, er rett og slett et bedre sted å bo enn en som står kjølig og litt fuktig. Planten blir ikke syk av tørr luft. Den blir bare mindre motstandsdyktig akkurat når det er flest av dem som lever av den. Om sommeren, når vinduene står åpne og lufta er fuktigere, er dette et mye mindre problem innendørs.
Så vrir jeg bladet mot lyset. Det er detaljen som avgjør om jeg ser noe: lyset må falle skrått over undersiden, ikke rett på. Rett på ser alt bare grønt ut. Undersiden er dessuten der lufta står stillest og der lyset ikke kommer til, så det er ikke tilfeldig at det er dit de går først. Skrått ser jeg støvet som ikke lar seg tørke bort med en tørr finger — bittesmå, bleke prikker som sitter i et mønster langs midtnerven, som sand strødd utover et brett.
Det er prikkene som er den tidlige skaden. Bladet blir ikke gult med en gang. Det får bare et fint, spettet preg, og først når det har gått uker, flyter prikkene sammen til blekede felt. Spinnvev ser jeg ikke før det har gått langt. Står jeg og venter på veven, har jeg ventet for lenge.
Så tar jeg en fuktig klut og drar over undersiden, fra stilken og utover. Kluten kommer av gårde med et gråbrunt strøk. Det er ikke støv. Støv ligger løst og forsvinner med en tørr finger; dette sitter og farger kluten. Det er den enkleste testen jeg har, og den koster ingenting.
De tre jeg ser etter
Ullusa ser annerledes ut, og den finner jeg sjelden midt på bladet. Den sitter i bladhjørnene, der bladstilken går ut fra stammen, som små hvite, dunete klumper — bomull som har samlet seg i en krok. Derfor kjenner jeg alltid på bladet under: ullusa skiller ut klebrig honningdugg som drypper ned, og bladet under blir klissent og fanger støv. Kjenner jeg kliss, løfter jeg blikket oppover langs stilken.
Sørgemygg er den tredje. Små, mørke fluer som løper over jordoverflata når jeg løfter potta, og som flyr seigt opp når jeg rører ved jorda. Den sier mest om vanningen min. Larvene lever i de øverste centimeterne av jorda, og de har det bare bra hvis jorda står fuktig der oppe. Om vinteren, når planten vokser sakte og drikker lite, er det lett å vanne som i juli. Da får jeg mygg.
Vannedagen er sjekkedagen
Jeg har prøvd å huske sånne sjekker som en egen ting, og det går ikke. Det blir med planen. Det som fungerer, er å henge dem på noe jeg allerede gjør: når kannen er framme, går jeg over plantene. Løfter potta, vrir tre-fire blader mot lyset, ser i bladhjørnene, kjenner på jordoverflata, kjenner på bladet under kronen. To minutter per plante, og monsteraen er den jeg bruker lengst tid på, fordi bladene er store nok til at jeg faktisk ser noe.
Jeg vrir også potta en kvart omgang hver gang. Ellers sjekker jeg bare den siden som vender mot stua, og det er sjelden der det begynner.
Planten du er usikker på, skal stå sist
Finner jeg noe, flytter jeg planten. Ikke langt — inn på badet, eller inn i et annet rom der det ikke står noe annet. Midd og ullus flytter seg ikke selv over meter. De blir med på hender, på sakser, på vannkanna, og de driver litt med luftstrømmer. Derfor vanner jeg den mistenkelige planten til slutt, og jeg bruker en annen klut.
Det høres overdrevet ut for én plante. Det er det ikke hvis du har tjue.
Dusjen, kluten og ukene etterpå
Det første jeg gjør, er ikke å hente noe fra hylla. Det er å ta planten i dusjen, med lunkent vann, og spyle over- og undersiden grundig — potta holdes på skrå eller pakkes inn så jorda ikke vaskes ut. Deretter går jeg over hver underside med fuktig klut. En stor del av middene og spinntrådene forsvinner med det, og det er mengden som avgjør hvor mye som blir igjen.
Men det er ikke nok alene. Eggene sitter der de sitter, og de klekkes etter at kluten er lagt bort. Derfor blir oppfølgingen flere runder over noen uker, ikke én kveld. Jeg planlegger med at det kommer en ny generasjon, og at den skal møtes med det samme.
Er jeg i gang med såpe- eller oljebasert spray, er det undersiden som gjelder — den siden folk hopper over fordi den er vanskelig å komme til. Jeg blander etter det som står på etiketten og ikke noe annet. Sterkere blanding er ikke sterkere middel; det er bare større sjanse for at bladet tar skade.
Det jeg ikke får til
Noen ganger taper jeg. Et blad blir så spettet at det ikke er noe å redde, og da klipper jeg det av og lar planten bruke kreftene på det nye. Monstera tåler å miste blader; den skyter fra stammen igjen når lyset kommer tilbake i mars. Men den skyter ikke hvis den står i et mørkt hjørne med tørr luft og blir vannet for mye. Sjekken fanger skadedyr tidlig. Den redder ikke en plante som står på feil sted.
Det siste jeg vil si om vinteren: den tar ikke slutt når jeg ønsker det. I mars blir det lysere, planten begynner å vokse, og det gjør middene også. Den tørre lufta henger i veggene til noen åpner vinduene for alvor. Så fram til da er det undersiden som gjelder. Resten er oppfølging.
