Balkongplantene skal i karantene i et eget, lyst og kjølig rom i to til tre uker før de får stå sammen med de andre inneplantene, og den groveste sjekken skal gjøres ute på balkongen før potta bæres over dørterskelen. Det er ikke plantene som er problemet. Det er rekkefølgen. Nesten alle vinterens skadedyrproblemer inne starter i det øyeblikket en potte som har stått ute hele sommeren, blir satt ned blant plantene som har stått inne hele tiden.
Det er kvelden i slutten av september. Du løfter potta inn fra balkongen, kjenner at jorda er kald gjennom plasten, og setter den fra deg på stuegulvet i lyset fra taklampa. Den ser frisk ut. Blanke blader, den har vokst hele sommeren, og det er ingenting å se. Det er nettopp derfor den skal sjekkes nå og ikke i november.
Jeg har båret inn potter på den måten i mange år, og det jeg har lært, er at det sjelden er plantene det er noe galt med. Det er bestanden. Når potta først står på stua, er den ikke lenger én plante du undersøker, men en av tjue du må lete gjennom — og du vet ikke lenger hvilken.
Derfor smeller det etter innflyttingen
Ute er det en balanse. Regnet skyller, vinden tørker, nattetemperaturen bremser, og det finnes rovdyr som spiser det som formerer seg. Inne er det ingen av delene. Det er jevn temperatur, tørr inneluft, og ikke en eneste naturlig fiende.
Spinnmidd er den som reagerer raskest på den forskjellen. Tørr, varm luft er det den vil ha, og inne er det tørt og varmt hele døgnet. Bladlus som har overlevd ute på et par skudd, blir til et teppe i løpet av noen uker. Mellus og skjoldlus følger med uten at du ser dem, fordi de sitter stille og ser ut som en del av planten.
Og det er ikke bare det som sitter på bladene. Det som gjør dette så vanskelig, er at en potte som har stått ute en hel sommer, er full av ting som ikke vises: egg i jorda, nymfer i sprekken mellom pottekant og jord, pupper under underskålen, små kolonier på den siden av bladet som vender inn mot veggen. Du bærer inn et helt lite samfunn, og du ser det ikke, fordi du ser på oversiden av bladene.
Vask først, se etterpå
Her gjorde jeg det bakvendt i årevis: jeg satte potta i vinduet og begynte å lete. Det er nesten umulig. En plante som har stått ute, har støv, sand og sprut på bladene, og støv er det beste skjulet spinnmidd har. Du klarer ikke å skille et støvkorn fra en midd uten at bladet er rent.
Så jeg tar grovjobben ute, på balkongen, før potta får komme inn. Jeg skyller av bladene med lunkent vann, også undersiden, og lar dem renne av seg. Jeg tar av underskålen, vasker den og pottekanten, og fjerner det som har samlet seg av visne blader og løv som har blitt liggende oppå jorda. Alt det er oppholdssteder — og i et rom som er kjølig, er det også det som råtner først.
Først etterpå, når bladet er rent og potta er tørr nok til å bæres, kommer den inn og blir sett ordentlig på.
Det jeg sjekker, og i hvilken rekkefølge
Jeg begynner alltid nedenfra, med potta vendt mot vinduet:
- bladundersidene, særlig langs midtnerven og der bladet møter stilken
- bladhulene, der bladstilken fester seg til hovedstilken — det er der lus og midd sitter når de ikke vil bli sett
- nye skudd og knopper, som er det mykeste og det første de tar
- stilkene helt ned, også der de går i jorda
- jordoverflaten og de øverste centimeterne, der eggene og sørgemyggen er
- utsiden av potta, kanten og underskålen, som tas helt av
- hullene i bunnen
Det siste jeg gjør, er det som har funnet flest problemer for meg: jeg holder et hvitt ark under en grein og banker lett på den. Det som detter ned, er det du har. Midd og lus er lette å overse når de sitter fast; når de ligger på et ark, er de umulige å overse.
Lyset betyr mer enn du tror. Jeg holder potta opp mot vinduet, slik at lyset går gjennom bladet, og ser på det fra siden. Spinnmiddvev vises i sidelys, ikke i lys rett ovenfra.
Rommet som gjør to jobber
Det beste med karantenen er at rommet den trenger, er det samme rommet plantene skal stå i hele vinteren likevel: lyst, og bare noen få grader over null. Det trenger ikke å være vakkert. Det kan være et kjellerrom med vindu, en kald gang, et ubrukt soverom med døra igjen.
Kjølig luft gjør to ting på én gang. Planten går ned i tempo, og det gjør skadedyrene også. Det er derfor en infestasjon kan ligge i dvale i stedet for å blomstre opp med en gang — og det er den viktigste grunnen til at karantenen må vare i to til tre uker og ikke i to dager. Er det noe der, skal det rekke å vise seg. Jeg setter en tapebit på potta med dato og hvor den sto, så jeg vet når de tre ukene er gått, og hvilke potter som hører sammen.
Og her er det en ærlig bakside: et kjølig rom skjuler mer enn et varmt. Ingenting eksploderer, men ingenting forsvinner heller. Derfor ser jeg over de samme pottene igjen en gang utpå vinteren, når jeg likevel er der med vannkanna. De tre ukene er en terskel, ikke en garanti.
Vann er den andre fellen
I et kjølig rom trenger plantene svært lite vann. Jorda holder seg fuktig i ukevis, og det er ikke bare bra. Våt jord i kjølig rom er den vanligste årsaken til at røttene råtner under overvintring, og det er der sørgemyggen legger eggene sine. Sørgemygg flyr, og da er den i alle pottene.
Jeg venter til de øverste centimeterne er tørre, og så venter jeg en dag til. Det er lettere å redde en plante som har fått for lite enn en som har stått i vann i tre uker.
Når noe dukker opp likevel
Da er regelen enkel, og den er ikke til å diskutere: potta ut av gruppa med en gang. Ikke la den stå «bare til i morgen» ved siden av de andre mens du finner ut hva du skal gjøre. Den settes tilbake i det kjølige rommet, eller et annet sted for seg selv, og blir der til den er ren.
Jeg tar det mekanisk først. Skjoldlus går løs med en bomullspinne og såpevann, midd og lus går av i dusjen med lunkent vann, også undersiden. Det viktige er at det gjøres om igjen etter en uke eller to — eggene overlever det du gjør med de voksne, og én behandling tar aldri alt. Og naboen som sto nærmest, får en ny runde med den hvite arken.
Før frosten, ikke etter
Frostømfintlige planter skal inn før de første frostnettene, ikke etter. Det er fristende å vente til det har «tatt litt», men en plante som har mistet blader til kulde, har mindre å stå imot med, og den trenger tettere oppfølging hele vinteren.
Det er en annen grunn også, som jeg har brent meg på: en frostskadd plante ser ut som en plante med skadedyr. Bladene gulner og faller på samme måte. Kommer den inn etter at den har fått frost, går resten av vinteren med til å gjette på om det gule bladet er kulde eller midd — og da har du mistet den eneste fordelen du hadde, nemlig at du visste at planten var frisk da den kom inn.
Derfor: ta den inn i god tid, vask den ute, se på den i ro, og la den stå for seg selv i noen uker. Når det har gått to til tre uker uten at det har dukket opp noe på arken, i bladhulene eller i underskålen, kan den flytte bort til de andre. Ikke før.
